Forvandlingen

i april 2 | i Praksis | av | med No Comments

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å publisere et innlegg på en fagblogg. For det – det er sånn som velartikulerte, velutdannede og autoritære fagpersoner gjør.

Ikke meg, med andre ord. Trodde jeg. Jeg var en slik som ikke var klar over at jeg kunne være faglig engasjert utover det å møte opp på Blindern i akkord med timeplanen. Og om det skulle vise seg at jeg var engasjert, hadde jeg langt mindre trodd at jeg kom til å publisere et innlegg på en fagblogg.

Det var først da en medstudent luftet tanken om at jeg satt inne med erfaringer verdt å dele på sosiologi.org at temaet ble ofret en tanke. Som en av sannsynligvis få studenter, hadde jeg tatt kvalitativ metodeemnet i sosiologi på bachelornivå (SVMET1010) ved UiO både før og etter en relativt omfattende faglig endringsprosess. I og med at målet med å endre pensum og undervisning i faget i utgangspunktet var å gjøre det bedre, tenkte min medstudent at min erfaring kunne være interessant å dele.

Kastet tvilen, tok sats
Tanken på å skrive noe faglig utenfor Blinderns lesesaler gjorde meg litt for ukomfortabel til at jeg umiddelbart sa ja. Jeg, som aldri hadde engasjert meg faglig gjennom studentforeninger eller tenkt at jeg kunne skrive i Socius. Jeg – som hadde lest innleggene som hadde kommet på sosiologi.org, kjent på lysten til å kommentere påstander jeg undret meg over, men aldri engang turt det. Hvordan skulle jeg klare å få motet til å gjøre dette?

Jeg måtte gå noen runder med meg selv, men så begynte jeg å tenke: Et sted må jeg da begynne? Som bachelorstudent, fremtidig masterstudent – og kanskje også forsker – er nettopp det å lære seg å argumentere for sin mening en viktig del av det å gå alle disse trinnene oppover stigen, og ett sted må man begynne. I tillegg spurte jeg meg selv: Hva er det jeg egentlig er redd for? Hva var det verste som kunne skje? Kanskje var jeg en dårlig skribent og kanskje ville noen kritisere innlegget, men jeg ville heller aldri få muligheten til å bli bedre på disse tingene hvis jeg ikke prøvde. Etter oppmuntrende ord fra personer knyttet til fagbloggen og noen runder med selvovertaling senere bestemte jeg meg for å hive meg ut i det. Manglende erfaring er en dårlig unnskyldning for ikke å tilegne seg erfaring.

1, 2…publiser!
Innlegget ble skrevet og publisert. Da den store responsen i de påfølgende dagene uteble senket jeg skuldrene noen hakk. Det virket som om innlegget hadde passert upåaktet hen, og jeg slapp å møte frykten for å måtte svare på kritikk. Men så er det jo slik, at for å delta i en faglig diskusjon og slik fullføre utfordringen trengtes flere deltakere enn én. To stipendiater ved institutt for sosiologi publiserte et svar på mitt innlegg, som fikk ballen til å rulle og debatten var endelig i gang.

Innlegget de publiserte var ganske krasst. De kritiserte blant annet den skarpe tonen jeg hadde brukt i mitt innlegg og stilte spørsmål ved hvorvidt min mening burde deles ettersom den ikke er representativ for resten av studentene som hadde tatt emnet jeg skrev om. Deler av kritikken synes jeg traff godt, andre deler ikke like mye. Jeg undret meg mest over tonen i innlegget som var påfallende lik den jeg hadde blitt kritisert for, og også bruk av det jeg oppfattet som unødvendig spydighet. Dette gjorde først at jeg angret litt på at jeg skrev, og kanskje også på hva jeg hadde skrevet.

Når marerittet blir virkelighet
Så hadde altså nettopp det jeg hadde fryktet skjedd. Å bli møtt med ganske krass kritikk var noe jeg som uerfaren skribent hadde fryktet nok til ikke å engasjere meg i debattene. Hvordan taklet jeg det? La jeg meg ned og grein?

Vel, hadde det samme skjedd for tre-fire år siden er det fullt mulig jeg hadde vegret meg for å møte opp på Blindern i etterkant av kritikken. I løpet av disse årene har jeg i møte med opponenter fått god trening i å besvare konstruktiv kritikk, slik at da jeg først tok utfordringen, opplevdes det ikke på langt nær så ubehagelig som forventet. Snarere følte jeg at min mening ble tatt på alvor og utfordret, noe som blant annet førte til at mine egne meninger etter hvert ble mer nyanserte. I tillegg lærte jeg om hvordan min måte å uttrykke meg på kan oppleves av andre.

Hele prosessen åpnet øynene mine for at det er rom for sånne som meg i fagmiljøer som for eksempel på sosiologi.org. Terskelen for å skrive ved en senere anledning – sånn som nå! – ble også senket betydelig. Den viktigste erfaringen var allikevel å oppdage at jeg oppriktig bryr meg om faget mitt, noe jeg av en eller annen grunn ikke var fullstendig klar over. I tillegg erfarte jeg at å delta i en faglig debatt, slik som det legges opp til på sosiologi.org, var en god måte for meg å gjøre nettopp det på.

Hvordan «ta skrittet»?
Ingen student bør skrive noe bare «for å skrive», men studenter bør heller ikke sitte og brenne inne med meningene sine i frykt for faglige autoriteter. Hverken studenter eller forelesere tjener på det. Jeg har spurt meg selv hvorfor jeg ikke var klar over at jeg faktisk brydde meg om faget jeg studerte tidligere. Svaret handler nok om flere ting, men en viktig del av det har nok vært at ingen hadde faglig utfordret meg og jeg har heller ikke utfordret meg selv nok
i løpet av studietiden min. Heldigvis var det ikke så mye som skulle til: En engasjert medstudent og en hjelpsom redaktør var alt som skulle til for å vekke engasjement og skrivelyst hos undertegnede.

Om det sitter andre der ute som meg, hvordan skal de så tørre å «ta skrittet»? Forhåpentligvis kan det å lese dette innlegget være et første steg. Jeg opplevde terskelen for å publisere på sosiologi.org som lav, og hjelpen på vei mot et godt formulert og strukturert innlegg som veldig god. Dette var viktige elementer som bidro til at jeg turte å skrive. Da motkritikken fra stipendiatene kom ble jeg også forberedt på dette av fagbloggens redaktører før de publiserte innlegget for å «dempe sjokket».

Veien er kort
Innlegget mitt førte til mye god læring for min egen del, men også til mange gode diskusjoner om innlegget konkret og andre betraktninger som ble reist som følge av det. Diskusjonene tror jeg er viktige for generell læring og for å få muligheten til å nyansere sine egne meninger i lys av andres. I tillegg er det både god trening og morsomt å få brukt redskapene vi tilegner oss gjennom seminarer i en annen kontekst. Jeg håper flere vil delta i diskusjonene og få oppleve noe av det samme som meg.

Veien til et innlegg er kort. Snakk med en medstudent, ta kontakt med meg gjennom e-post eller Facebook eller redaktørene her på bloggen hvis du har ideer til noe du kunne tenke deg å skrive om. Ta kontakt med noen du mener burde dele sin idé, erfaringer eller refleksjoner. Engasjerte studenter og andre finnes overalt, det er bare ikke alle som vet det selv ennå.

Pin It

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top