Foto: NASA, Creative Commons

Mot nye problemhorisonter

i februar 19 | i Vitenskap | av | med 1 Comment

Vinterseminaret overbeviste meg om miljø- og klimaproblemenes sosiologiske relevans, men fortsatt savner jeg viktige klargjøringer.

Den siste tiden har det blitt skrevet en god del om miljøsosiologi, både på sosiologi.org og i andre sosiologipublikasjoner. Problemstillingene som reises fremstår stadig som mer aktuelle og relevante for den bredere sosiologien.

Samtidig er det en kjensgjerning at det kan være vanskelig å få gjennomslag for nye ideer og perspektiver i møtet med etablerte tenkemåter og tradisjoner. «Ingen blir profet i eget land», som Peer Gynt sier.

Innblikk i et nytt perspektiv

For noen knappe uker siden hadde jeg gleden av å delta på Norsk sosiologforeningens vinterseminar om miljøsosiologi. Gjennom foredrag og diskusjoner fikk jeg et lite innblikk i hvordan det etablerte sosiologimiljøet forholder seg til de miljøengasjerte sosiologene. Det virket å være bred interesse for tematikken

Samtidig tror jeg det vil ta noe tid før miljøsosiologien omfavnes fullt ut av den bredere sosiologien. At dette skulle være et mål i seg selv er det ikke sikkert at miljøsosiologene er enige med meg i. Jeg er imidlertid en forkjemper for en generell og samlet sosiologi, og er av den oppfatning av at miljøperspektivene – som både kan anlegges på samfunnet i stor og individene i smått – bør være en del av denne. Spørsmålet er hvordan dette skal gjøres.

Relevant, men ikke integrerbart?

Det er først på sin plass med en slags innrømmelse: Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i sosiologi, men har et relativt labert miljøengasjement. Problematikken omkring miljø og klima fremstår som reell nok, men den er vanskelig å omsette til noe jeg umiddelbart kan forholde meg til. Etter å ha deltatt på Vinterseminaret står det likevel klart fort meg: De problemstillingene som reises av miljøsosiologien må – på et eller annet vis – en ha større plass i norsk sosiologi.

En ordentlig vekker fikk jeg for eksempel etter å ha hørt Asucion Lera St. Clair, forskningsleder ved Cicero, snakke om klimaforandringenes realitet og mulige konsekvenser. Hun innledet sitt foredrag ved å vise en videosnutt som visualiserte temperaturforandringene i verden fra 1880 og frem til i dag. De voldsomme temperaturøkningene gjennom hele det tjueførste århundre forteller klart og tydelig at verden blir varmere. Uavhengig av om disse endringene er menneskeskapte eller ei, vil det ha konsekvenser for mennesker og samfunn. Det er noe som angår oss sosiologer.

Jeg innså også at miljø- og klimaproblematikken kan inngå i problemstillinger på et lavere nivå. Erica Löfström, forsker ved SINTEF, fortalte om hvordan vår relasjon til energiforbruk varierer etter hvorvidt vi kan se det vi forbruker eller ikke. Lofström stilte spørsmålet: Om vi kunne visualisere elektrisiteten som til enhver tid går gjennom strømledningen når et apparat står på, ville vi da endre vårt forbruk? Da Löfström prøvde ut en prototype av strømledninger som lyser når elektrisitet går gjennom dem, fant hun at informantene reagerte med ubehag og ba henne ta innretningen bort. Det vi ikke ser har vi åpenbart ikke vondt av – og eksempelet antyder langt på vei at vi vil forholde seg oss annerledes til forbruket om vi blir nødt til å se det.

Det er mye annet som også kunne vært nevnt, og som gav meg nye inngangsporter til miljørelaterte problemstillinger. Men selv om det finnes gode eksempler på miljø- og klimaproblemenes relevans for sosiologien, oppleves det ikke som uten videre enkelt å integrere dem i etablerte perspektiver. Dette er en usikkerhet som jeg tror mange andre deler med meg: Hvordan skal man rent praktisk sette problemstillingene inn i tema som klasse og ulikhet, organisasjon og kultur? Det handler også om hvordan miljøsosiologien skal kunne inngå i den bredere sosiologien.

Oppløs miljøsosiologi som bindestrek

Etter mitt syn er det derfor minst to ting som står i veien for at miljøsosiologien skal få større gjennomslagskraft i sosiologien. For det første fremstår perspektivet idag mest som «enda en bindestrek». Og som med så mange andre bindestreker hegner dyktige sosiologer om den, og det er moro å se deres engasjement. På samme tid er det påfallende at den i en slik form kun blir en linse som brukes for å studere sosiologiske problemstillinger. Dette tror jeg man skal vokte seg for: Alle faglige spørsmål hverken kan – eller bør – kretse rundt miljø. I stedet bør man sikte på en sosiologi hvor miljø- og klimaproblematikker inngår. Miljøengasjerte sosiologer må vise hvordan miljøsosiologien skal kunne la seg anvende innenfor den større sosiologien. Bindestreken må oppløses om større gjennomslagskraft skal oppnås.

Dette er ikke noe som vil eller må skje over natten. En viss institusjonell treghet gjør seg nødvendigvis gjeldende. De faglige interesser og horisonter hos dagens etablerte sosiologer er formet av en annen tid og andre vinder. Dette påvirker hva som vies oppmerksomhet ved undervisningsinstitusjonene, og følgelig hvilke perspektiver vi som studenter tilegner oss. Det betyr at nye miljøengasjerte sosiologer med tiden må komme til og utvikle problemhorisonten. Forutsetningen er imidlertid at de ikke stenger miljøsosiologien inne i seg selv, avgrenset fra den øvrige sosiologien.

I så måte var Vinterseminaret en god begynnelse. Jeg ble overbevist om miljø- og klimaproblemenes sosiologiske relevans. Det jeg savner er en klargjøring av deres plassering på det sosiologiske kartet og relasjonen til den større masse av perspektiver. I noen tilfeller er det relativt åpenbart, for eksempel med hensyn til kollektive handlingsproblemer og risiko. I andre – som klasse og ulikhet – er det i mindre grad slik.

Min oppfordring til miljøsosiologene blir dermed at de arbeider for en slik klargjøring.

Pin It

One Response

  1. Erik F. Rasmussen sier:

    Fin artikkel!

    Siden du etterspør klargjøring: det er allerede en artikkel her på sosiologi.org, som sier noe om hvordan miljø og natur kan inngå «på det sosiologiske kartet». Den heter «Naturen som åsted for sosialt liv», og er skrevet av sosiolog Helene Figari. Den kan kanskje virke klargjørende.

    Figari skriver at «I stedet for å spørre seg om miljøspørsmål egentlig hører hjemme i sentrum av det man oppfatter som «ekte» sosiologi, bør man interessere seg for hvordan folks forhold til natur og miljø er en integrert del av viktige utviklingstrekk i dagens samfunn». Folks forhold til natur og miljø kan gjøres til gjenstand for interessante forskningsspørsmål, som kan besvares og belyses med sosiologisk teori og metode.

    Hvis man bruker en slik fremgangsmåte tror jeg ikke bindestreksdisipliner er noe å frykte. Da er de snarere avgrensede deler av virkeligheten, som gjøres til gjenstand for sosiologisk analyse. Og noe annet enn dette har vel sosiologi aldri vært, hverken med eller uten bindestrek?
    – Erik F. Rasmussen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top