Foto: Alfred T. Palmer, Creative Commons

Sosiologi handler ikke om mennesker

i februar 11 | i Vitenskap | av | med 11 Comments

Det ser ut til at en rekke sosiologer går rundt i den uvitenhet av å tro at faget faktisk handler om mennesker.

Jeg har ved en rekke anledninger overhørt medstudenter og lest faglitteratur som framstiller faget som et studie av mennesker. En er vant til å høre definisjoner som at sosiologi er studiet av mennesket i samfunnet, og samfunnet i mennesket. Dette er i og for seg en harmløs definisjon, men den er harmløs i kraft å være intetsigende – den sier oss lite, om noe.

Ingen antroposentrisk høyborg

Så hvordan kan det ha seg at sosiologien ikke dreier seg om mennesker? Jeg vil forholde meg til den enkle men allikevel så oppklarende inndelingen mellom antropologi og sosiologi. Antropologiens betydning kommer av læren om mennesket, mens sosiologiens betydning kan forstås som læren om samfunn. Er man dermed interessert i Mennesket med stor M, dets dygder og lyter, mennesket som sosialt, psykologisk eller biologisk fenomen, da er det antropologi (i bred engelskspråklig forstand) man bør definere sin interesse som, ikke sosiologi.

Nå kan en si at samfunnsliv er en konsekvens av mennesker. En slik tautologi kan en gjerne påpeke hvis en er glad i å påpeke tautologier, men det endrer ikke på sosiologiens disiplinære domene. En bør være i stand til å skille mellom det som bidrar til en konsekvens (i vårt tilfelle – aktører), og konsekvensen i seg selv (feks institusjoner, praksiser, samfunnordninger). I sosiologien er det hovedsaklig subjekter som produserer konsekvenser, mens det er selve konsekvensen som er fagets studie-objekt. Sosiologiens objekt, og dermed også dets objektiv, er å søke en forståelse av konsekvensene av subjekters samspill, og klargjøre hvilke mekanismer som som operer både internt på mikronivå, på makronivå, og det essensielt sosiologiske: Å søke en forståelse av samspillet mellom nivåene. Vi er dermed verken interessert i subjekter i seg selv, eller den enkeltes liv og lagnad. Vi er interessert i dette overordnede sosiale som kun kommer til ved at minst to, gjerne mange, subjekter opptrer i samspill.

Her kan det tenkes at en del fagfeller kjenner sin interesse igjen i dette samspillet i seg selv, men uten videre er heller ikke dette sosiologi. For at vi skal kunne snakke om skikkelig sosiologi må både dette samspillet være til stede, men i tillegg forutsettes et blikk for hvordan subjekters interaksjon står i relasjon til sosiale fenomen på enda høyere nivå; fenomen vi gjerne kaller institusjoner, stat, kultur, kommunikasjon, normer, tradisjon osv.

De store spørsmål

Vi nærmer oss nå det store, todelte, spørsmålet: Hva er «sosiologi», og hva er «det sosiale»?

Spørsmålet er todelt fordi svaret på hva sosiologi er, avhenger av svaret en gir på hva «det sosiale» er. Svarene er også tett forbundet da definisjonen av det sosiale bestemmer hva som er selve studiets objekt, mens definisjonen av hva sosiologi er bestemmer hva selve faget er og bør være. Dette skyldes at nettopp den kjensgjerning at sosiologien må kombinere forståelser av interaksjonen mellom subjekter med samspillet med det overordnede sosiale nivå – makronivå. En rein forståelse av interaksjonen mellom subjekter grenser til sosialpsykologien, og dermed er det forståelser av samspillet internt eller på tvers av makronivå som er sosiologiens egenart og styrke.

Påstanden over er kanskje selvinnlysende, men hvis en trekker og drar litt i denne forståelsen kan en få øynene opp for en modigere og mer presis formulering av hva det hele dreier seg om. En slik definisjon kan man finne hos systemteoretiskeren Niklas Luhmann, som rett ut fornekter at samfunnet består av konkrete mennesker og relasjonen dem imellom.

Som vi har sett må sosiologiens domene være studiet av samfunnet, og når samfunnet verken består av mennesker eller relasjonen dem imellom, kan ikke sosiologien handle om mennesker.

Pin It

11 Responses

  1. Erik F. Rasmussen sier:

    Men jeg får et problem og jeg skal akseptere påstanden din. Du sier sosiologiens objektiv (jeg tolker det som mål) er «å søke en forståelse av konsekvensene av subjekters samspil». Jeg er veldig glad i tekstene til Goffman. Og han søkte, slik jeg ser det, like mye en forståelse av selve samspillet mellom mennesker (subjekter), som en forståelse av samspillets konsekvenser. Skulle jeg akseptert påstanden, måtte jeg ha sluttet å kalle Goffman sosiolog.

    Grenser, mellom fagdisipliner, og for disses virksomheter, er historisk situerte distinksjoner. Det er, slik jeg ser det, hverken overraskende eller nødvendigvis problematisk, at disse noen steder er diffuse, andre steder overlappende. Det er litt som med kategorier innen musikk (sjangere): De er meningsfulle, men langt fra presise språklige måter å ordne en del virkeligheten på.

    Men det kan være fruktbart å stille spørsmål med konvensjonene for grensesetting for medlemmene av en sosial institusjon. Er det dette du vil? Ønsker du, for å si det banalt, at vi skal slutte å omtale Goffman som sosiolog?

  2. Erik F. Rasmussen sier:

    PS:
    Beklager skrivefeilene.

  3. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    1.Først en note til innlegget:
    Jeg vil be leseren om å ventligst holde fag og politikk atskilt. Jeg ble påminnet behovet for å understreke dette nok en gang – slik jeg tydeliggjorde poenget mitt i siste sosiolognytt (s.23: http://www.sosiologforeningen.no/lib/exe/fetch.php/sosiolognytt/sosiolognytt_01_2013_.pdf ). At mennesker ikke er et egnet studieobjekt for sosiologien, betyr ikke at mennesker er uvesentlige eller uviktige i politikk og dagliglivet. I realiteten er mennesker normativt viktigere (som i mer verdt) enn samfunnssystemer, men det betyr ikke at de er faglig interessante eller (som er Luhmanns gode poeng) at mennesker kan styre samfunnet

    2.Kommentarer til Erik:
    Ja du stiller jo spørsmål ved det svake/såre punkt. Jeg ser poenget ditt, men som jeg også påpeker: «sosiologien må kombinere forståelser av interaksjonen mellom subjekter med samspillet med det overordnede sosiale nivå».

    Angående Goffman må jeg vel stå for det jeg har sagt og ta konsekvensen av det. La oss i det minste dra eksperimentet ut for moro skyld. Hvis Goffman ikke bedriver sosiologi, hva gjør han da? Jeg vil foreslå en form for sosialpsykologi. Men som jeg prøver å formidle i teksten er ikke dette irrelevant. Forståelser av de fenomen Goffman beskriver er vesentlig for sosiologien slik jeg presenterer den. Goffmans, sosialpsykologiens og antropologiens innsikter bidrar med viktige grunnlagsforståelser som sosiologien trekker på, uten at det i streng forstand trenger å være sosiologi i seg selv – akkurat som fysikk og kjemi er mer grunnleggende disipliner som biologien trekker på, uten at det direkte er biologi i seg selv.

    Angående disiplinære grenser er jeg selvsagt helt enig. Det kan både være ganske vilkårlige og historisk misvisende. Som jeg fikk påpekt annetssteds kan mange tenke at antropologi også kunne vært læren om samfunn. Mitt svar er at dett ikke endrer på antropologiens etymologisk mening, som læren om mennesket. Psykologi har jo på mange måter tatt denne rollen, akkurat som antropologien på mange måter har tatt sosiologiens rolle. Men hva er da sosiologiens rolle? Man kan jo si at etymologiske forståelser av begrep ikke hjelper oss når praksis tilsier noe annet, men nå liker jeg sosiologiens egentlige selvforståelse langt bedre enn dagens praksis, og forholder meg deretter. Dette var en ytterst subjektiv begrunnelse, men jeg synes også det er interessant å opptegne disiplinære grenser for så å se hvilke konsekvenser det får – slik vi nå drøfter det. Det er på ingen måte noe «problem» at, si, Goffmans arbeider grenser til sosioalpsykologien. Man kan jo fint mene at det eneste som teller er hvorvidt perspektivet som frontes er nyttig. Man kan jo absolutt definere dette som sosiologi, slik vi gjør det i dag. Poenget er vel å tydeliggjøre og løfte fram hva jeg kaller sosiologiens egenart og styrke – nemlig å skli både opp og ned (via mekanismer) i badekarmodellen;)

    (Jeg vil også skyte inn at, til tross for at vi ikke kan stille spørsmålet direkte til Goffman, så tror jeg det er innafor å si at det han beskrev og var opptatt av ikke var mennesker, men interaksjonen som opptrer dem imellom – noe som er forenelig med mitt poeng).

  4. Vilde Blix Huseby sier:

    Jeg liker denne teksten veldig godt, Erlend – særlig fordi den reiser så mange nye spørsmål i seg selv (og det er vel ingenting sosiologer liker bedre enn å diskutere hva sosiologi egentlig er). Du argumenterer godt for at sosiologi ikke handler om mennesker, snarere interaksjonen mellom mennesker. Det jeg ikke er like sikker på er hvorfor studiet av samspillet i seg selv ikke er sosiologi.

    Det vil si: jeg er enig med det du sier i at man må ha et blikk for mikro/makro-koblinga her for at det skal være sosiologi, men spørsmålet er hvor stor eller liten plass denne koblinga skal ta for at det skal bli det du kaller «skikkelig sosiologi»? Hvor går grensen mellom sosialpsykologi og mikrososiologi? Blir det sosialpsykologi når studiet av samhandlingen er helt løsrevet fra konteksten? For flere av Goffmans mikro-interaksjonistiske studier, som av pasienter på psykiatriske sykehus, er jo basert på nettopp det å linke individuell atferd med institusjonen atferden foregår innenfor. Da bør det vel følge utfra din definisjon at også dette er sosiologi – selv «skikkelig sosiologi»?

    Jeg lurer, fordi du skriver: «Goffmans, sosialpsykologiens og antropologiens innsikter bidrar med viktige grunnlagsforståelser som sosiologien trekker på, uten at det i streng forstand trenger å være sosiologi i seg selv». Det jeg da blir usikker på er hvordan man kan definere sosiologi i streng forstand. Du nevner etymologi som bakgrunn for din definisjon av antropologien. Hva er det du bygger på for å definere sosiologien?

  5. Erik F. Rasmussen sier:

    Påstanden din, som jeg problematiserte, var at sosiologiens mål er «å søke en forståelse av KONSEKVENSENE av subjekters samspilll» (min caps lock). Min innvending var at bidrag fra folk som Goffman, som retter seg mot en forståelse av samspillet i seg selv, fremfor samspillets konsekvenser, da ikke lengre kan kalles sosiologi.

    Jeg er helt enig i at Goffmans fokus er på interaksjonen, fremfor menneskene som interagerer. Men jeg ser ikke poenget med å plassere studier som søker forståelse av sosialt samspill – i seg selv – utenfor sosiologiens «faglige grenser». Hvorfor må studier rette seg mot konsekvenser av samspill/ kausalitet for å være sosiologiske? Hvorfor holde historisk-hermeneutiske spørsmål utenfor sosiologien?

    Og selv om jeg deler din oppfatning om at antropologien bærer et navn som peker i retning av dens studieobjekt, nemlig mennesket, så er jeg nysgjerrig på hvordan du mener antropologene bør forstå Mennesket, om sosial samhandling, meningsstrukturer og samfunn skal ligge utenfor antropologiens faglige grenser? Må de holde seg vekke fra kultur, men mindre det kommer i form av materielle objekter? Bør de ikke studere symboler og språk? Roller og ritualer?

    Videre: hva mener du med at disiplinære grenser kan være «ganske vilkårlige og historisk misvisende»? Fremfor å tenke om grenser som historisk misvisende, kan vi se endringer i faglige grenser over tid som interessant i seg selv. Men hvem skulle studert dem? Idéhistorikerne? Vitenskapshistorikerne?

    Spennende med grenser.

  6. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    Oppfølging av Vilde: Jeg forstår deg som om du stiller to spørsmål:

    1.Hvorfor er ikke studiet av samspillet i seg selv sosiologi?

    Kanskje man kan bruke en liknelse for å svare på dette: En metallurgiker med feks bronse som spesialområde studerer nødvendigvis bronse. Bronsen er denne metallurgikerens studieobjekt. For å forstå alt som er kjekt å vite om bronse må personen ha grunnleggende kunnskap om bronsens bestanddeler, altså kopper og tinn i opptil 90/10 prosentfordeling. Personen er studerer ikke kopper eller tinn i seg selv, men trekker på kunnskaper om disse elementet som utgjør det spesifikke objektet personen studerer. Han søker kunnskap om bronse egenskaper og kvaliteter, verken kopperets eller tinnets.
    På samme måte kan man si at sosiologien nødvendigvis må ha en forståelse av samspillet i seg selv (kopper) og mennesker (tinn) for å skape meningsfull forståelse av det overordnede sosiale (bronse). Problemet oppstår selvfølgelig med erkjennelsen av at sosiologien er selve samfunnsfaget, det faget som skal omfavne alt de andre samfunnsviterne driver med siden de andre disiplinene er bindestrekssosiologier. Dermed kan man si at liknelsen bryter sammen, på samme måte som en metallurgiker nødvendigvis må ha en forståelse av kjemi, geologi og andre grunnstoffer enn akkurat de han benytter seg av i en spesifikk sammenheng. Allikevel kan man kanskje illustrere poenget på denne måten.

    Når det gjelder størrelsesforholdet av koblingen mellom mikro og makro som må være tilstede for at vi skal snakke om «skikkelig sosiologi», kan jeg ikke gi et godt svar. Det er dette vi må diskutere. Jeg vil hvertfall si at studier som ikke engang har ambisjoner om å knytte mikrostudier til makroforhold faller utenfor denne sosiologidefinisjonen, hvis slike studier finnes. På samme måte kan man kanskje si at grensa mellom sosialpsykologi og mikrososiologi nettopp er denne ambisjonen. Man trenger kanskje ikke få koblingen særlig godt til, men den må være der. Jeg antar at sosialpsykologi nettopp mangler denne ambisjonen, da det kan være legitimt å studere samspillet mellom mennesker i seg selv. (merk at jeg ikke har særlig erfaring med psykologi).

    Jeg har heller ikke allverdens erfaring med Goffman, så hvis din gjenfortelling stemmer må hans bidrag kunne forstås sosiologisk. Det handler kanskje heller om hva man finner faglig interessant ved Goffmans studier. For en psykolog eller antropolog kan det være nettopp hans innsikter om samspillet i seg selv, mens for en sosiolog bør det faglig interessante være måten dette samspillet kobles med makro.

    2.Hva er sosiologi i streng forstand?
    The word sociology (or «sociologie») is derived from both Latin and Greek origins. The Latin word: socius, «companion»; -ology, «the study of», and in Greek λόγος, lógos, «word», «knowledge».

    Her er -ologileddet greit å forstå. Det er verre med -sosi. Det finnes referanser til en rekke ulike betydninger, men den praktiske anvendelsen viser til «det sosiale» eller større enheter av det å være sammen/ leve sammen – altså leve i samfunn.
    En streng definisjon kan en finne hos Comte med hans definisjon av sosiologien som sosial fysikk. Jeg er usikker på om jeg kan støtte denne definisjonen, men det er faglig interessant å lese hans forsøk på å definere faget, og jeg må si at min sosiologiforståelse absolutt er inspirert av deler av hans positive sosiologi.

  7. Frithjof Eide Fjeldstad sier:

    Her var det allerede en hel del kommentarer fra, erfaringsmessig, kloke hoder. Jeg har ikke «rukket» (les: tatt meg tid til) å lese hele boka foreløpig – og beklager dermed eventuelle repetisjoner av andres innlegg. Ønsker bare å skyte inn at det å avgrense et fags «egentlige» domene i de fleste tilfeller vil vise seg ganske fåfengt – foruten enkelte spesialtilfeller. Javisst kan det herske en hel del meninger, gjerne velbegrunnede i så måte, om hva som bedrives under det ene eller andre «faget» (og slike øvelser er morsomme i seg selv), men la oss ta et eksempel -psykologi- (et fag jeg ganske ofte benytter meg av for å sette sosiologien i perspektiv; dette fordi jeg selv har et fullendt studieløp derfra, og fordi grenseskillene er så tydelige, men samtidig vage mellom de to hergjeldende fag):
    Sånn helt med en gang: Goffmann er ingen lettvekter i sosialpsykologien. Og han er ikke den eneste som gjør seg gjeldende på tvers av samfunnsvitenskapene. Men er han psykolog? Neppe. Han deler vel den noe «tvilsomme» (?) æren med Focault om å være tverrfaglig – en potet.
    Hvilken bås skal vi putte slike folk i? – de som er hverken eller, eller både og? Det er nesten ironisk at nettopp Focault faller inn under denne pesudokategorien (verken/eller/både – og).

    Psykologien er et fag som riktignok helt eksplisitt konsentrerer seg om mennesker, intet mindre enn (…)»all indre og ytre, bevisst og ubevisst atferd», for å parafrasere Karl Halvor Teigen i Frode Svartdals innføringsbok i psykologi. Vel, så må vi bringe inn: medisin, radiologi, filosofi, ingeniører (computer scientists), fanden og hans oldemor.
    Man kan mene mye og mangt om psykologiens utvikling som fag, men å si at det konsentrerer seg om «det underbevisste», slik det en gang gjorde i psykoanalysens navn, er i beste fall å komme til kort og dessuten en lite hensiktsmessig begrensning. Ulike tider, skiftende syn og paradigmer som igjen bygger hverandre opp – grenseoverskridende. En hel rekke fag og deres perspektiver kaster lys over hverandre, men det er neimen ikke godt å vite hvor det ene slutter og det andre begynner – og sant å si ser jeg ikke poenget, nettopp fordi vi til syvende og sist ender opp i en endeløs runddans. At vitenskapen er kumulativ gjelder ikke bare internt for hvert fag, men også for fagene seg imellom. Det som er antropologi i dag er sosiologi imorgen og vice versa, hvilket er sunt for det holistiske perspektivet.

    Det finnes såklart saker og ting i verden som ikke kan være annet enn seg selv: vann kan ikke samtidig være stein. Men å definere sosiologi som studiet av «sosiale makroforhold» uten å gi rom for de individuelle mikrosamspillene, personene, er i mine øyne innsnevrende. Hvis sosiologi er studiet av samfunn, altså den emergente helheten av individers handlinger, og dette må studeres løsrevet fra individene selv – vel, så er jeg en kommende sosiolog uten land. Jeg finner meg ikke i det. For hva mer er vel sosiologien enn det sosiologer «gjør»?

  8. Frithjof Eide Fjeldstad sier:

    Har på følelsen av at dette må utdypes, så jeg kan jo foregripe begivenhetenes gang littegrann:
    Dorothy Smith er et midt-i-blinken-eksempel på hva jeg mener (don’t cut me off) 🙂 Koblingen hun gjør mellom mikro og makro forutsetter både å studere det du (Erlend) kaller mennesker i sammenheng med de, tja, «sosiale fakta» de genererer, mens samtidig formes av.
    Slik jeg forstår deg er mener du at sosiologien kun skal ligge på «sosiale fakta», og at studier som supplerer forståelsen av dette, men som ikke går «rett-på-sak» riktignok kan være nyttig for, men ikke defineres som, sosiologi?

  9. Frithjof Eide Fjeldstad sier:

    OK, tre innlegg på rappen – haha. Beklager at dette grenser til spamming og at jeg muligens bidrar til et vanskelig debattklima, men:

    Jeg sa for det første at det finnes saker og ting i verden som ikke kan være noe annet enn seg selv. Da vil jeg bare legge til at det er en pragmatisk måte å forholde seg til en eventuell diskursanalyse, som selvsagt vil kunne angripe en slik påstand. En stein kan jo være så mangt på en gang, f.eks et våpen eller byggematereiale.

    Det jeg også lurer på er, og her er vi nok engang inne på d.analyse, gjerne i dobbel forstand. Hvordan går du fram for å avgrense faget? Noen vil jo se på fagets metodiske tilnærminger, andre ser på teoretiske grunnlagsforståelser, mens atter andre vil fokusere på «mindre» områder – fagets underoverskrifter, bindestrekifiseringer. Det er også mulig å bevege seg på tvers. Og da er det ikke alltid man treffer blink på sosiologien, slik du definerer den. «Veien til sosiologi er brolagt med mikro-makro-intensjoner», eller noe slikt. Ikke minst kan det være fornuftig å reflektere over hva slags metoder man gjør seg bruk av i seg selv for å grave seg inn til et fags sanne «natur» og slik ekskluderer det fra andre disipliner. Her er det fort gjort å møte seg selv i døra.

    Personlig mener jeg at hvis det er noe sosiologien trenger for å finne seg selv, så er det rause rammer. Det vil ikke si fullstendig frislipp (sosiologi er ikke «rocket science»). Men det finnes en mellomting som for så vidt kan spenne vidt, slik jeg ser det. Det må da formelig kry av sosiologiserende ikke-sosiologer såvel nålevende som avdøde?
    Jeg nevner i fleng Marx.

  10. Erik F. Rasmussen sier:

    Det ligger kanskje to ulike diskusjoner under overflaten her? To ulike måter å tenke begrepsmessig avgrensning på. Den første er retrospektiv, og spør «hva har vi drevet med/ hvem er vi»? Den andre er prospektiv, og spør «hva bør vi drive med/ hvem bør vi være»? Jeg oppfatter innlegget ditt, Kirken Jørgensen, som et eksempel på den siste.

    Begge disse retningene har det i seg å være politiske. Begge kan brukes normativt. Men de må også begrunnes. Og i begrunnelsene for hvorfor vi som sosiologer (jeg er fortsatt bare sosiologistudent) bør være på en måte fremfor andre måter, eller stille noen spørsmål fremfor andre, ligger kimen til en god diskusjon. Slik jeg ser det begrunner du, Kirkeng Jørgensen, din inndeling med etymologi. Det kan vi helt klart diskutere om er en god begrunnelse. Jeg kan begynne.

    Jeg synes ikke det er en god begrunnelse, fordi den syns å hvile på navngiverens allvitenhet og fremsyn (i dette tilfelle August Comte). Altså at de etymologiske implikasjonene av navnet ‘Sosiologi’ gir de mest fruktbare retningslinjene for faget, uansett tid og sted. Det er ikke lett å begrunne et svar på spørsmålet om hva sosiologi skal være. Jeg har ikke noe godt svar. Men til gjengjeld trives jeg svært godt innenfor det daglige og diffuse paradigmet hvor grensene veksler mellom flyt og stabilitet. Slik jeg ser det har ikke de vitenskapelige disiplinenes grenser noen særlig stabil historie, og jeg syns heller ikke det fremstår som et problem. Sett vekk i fra det betydelige ordensproblem som oppstår når noen spør meg «hva er sosiologi» eller «hva er forskjellen på sosiologi og antropologi» 🙂 Men det kan jeg leve med. (Jeg tror jeg må).

    Har du (eller andre) noen fler argumenter for hvorfor vi bør avgrense sosiologien prospektivt etter de linjene du har beskrevet her?

  11. marianne sier:

    Hei. Jeg lurer litt på hva type jobber en sosiolog har? Det som jeg har funnet på nettet, virker som om det er så mye forskjellig…..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top