Med polemikk, og i kjærlighet til faget…

i februar 6 | i Utdanning | av | med 12 Comments

… er alt tillatt? Selvsagt ikke. Men betyr det at polemikken er uten funksjon?

Som en av to redaktører på fagbloggen til sosiologi.org ønsker jeg Erik Fossan Rasmussens innlegg «Den gode samtalens sikre død» hjertelig velkommen som en del av en interessant  – og nødvendig – samtale om hva slags diskusjonsklima som er ønskelig på denne siden.

Rasmussen legger i sitt innlegg fram gode og velbegrunnede argumenter, og er forbilledlig i sin argumentasjon: Han redegjør for det han kommer til å si; han sier det; så oppsummerer han sine hovedpoenger. Eksemplarisk. Her har både jeg, Katrine Fangen og flere med oss noe å lære. Likevel er jeg ikke enig i alle premissene for det Rasmussen skriver. Dette innlegget har derfor to formål: 1) å klargjøre hvorfor jeg ikke deler Rasmussens syn på alle punkter, og 2) å forklare bakgrunnen for mitt tidligere utspill i mer detalj.

Polemikkens potensiale

Hvorfor er jeg ikke enig i alle premissene Rasmussen legger fram? Kjernen i Rasmussens innlegg er at jeg bedriver polemikk, og at han synes det er uheldig. Videre mener han ordvalgene i mitt innlegg «Kunsten å lytte»  utilsiktet gjør samtalen til en stillingskrig, der vi er « i stand til å transformere hverandre fra likeverdige deltagere i samtaler til motstandere i en debatt». Her retter han fokus på noe viktig, som jeg tar lærdom av: Rasmussen har rett i at min intensjon ikke er å gjøre meningsutvekslingen til en stillingskrig. Dersom dette er tilfelle, er det uheldig.

Jeg er enig med Rasmussen i at innlegget er polemisk. Likevel er jeg uenig i hans definisjon av begrepet, fordi polemikken har  en viktig funksjon som Rasmussen overser. Når Rasmussen hevder at min tekst gjør Fangen til en «stråmann»  underbygger han sitt argument ved å vise til hvordan Platon, i verket «Staten», brukte den fiktive Polemarchus som et instrument (en «stråmann») for å drive fram egen argumentasjon . Men, mange vil hevde at Platon, i likhet med sin læremester Sokrates, ikke brukte polemikk for å fremme egne standpunkter, men som et middel for å drive etisk debatt framover. Sokrates ønsket å «vekke» folk, ikke for å akseptere kunnskap, men for å utvikle egen erkjennelse.  Slik ville man oppnå sann innsikt – en innsikt som bare kunne komme innenfra. For Sokrates kunne en slik «vekkelse» frambringes gjennom å anvende «sokratisk ironi». Slik utfordret han folk til å bli bevisst egne fordommer og deres  – ofte ubevisste – måter å bruke egen maktposisjon. Platon videreførte Sokrates metode med det som gjerne blir betegnet som «polemikk».

Et felles ønske om redelighet

Rasmussens antydning om at jeg bruker polemikk for å vinne gjennom med min egen argumentasjon er etter min mening uheldig. Det kan framstå som om han oppfatter at jeg kun skriver kun for å tvinge inn miljøsosiologien i undervisningstilbudet, eller rett og slett fordi jeg har lyst til «å vinne gjennom» i en debatt. Ironisk nok deler jeg istedet det samme ønsket som Rasmussen: Vi ønsker oss redelighet i samtale, diskusjon og debatt.

Her kommer jeg inn på mitt andre formål med å skrive dette innlegget: Å bedre redegjøre for mine egne beveggrunner for å skrive mitt tidligere innlegg. Jeg skrev «Kunsten å lytte» fordi jeg opplevde at jeg og mine medskribenter ikke ble møtt med redelighet fra undervisningsleder Katrine Fangen. Det er slett ingen grunn til å tro at dette var tilsiktet fra Fangens side, men opplevelsen formet valget om å skrive – og ta i bruk de virkemidlene som Rasmussen problematiserer. Mitt mål var å ikke «å vinne», snarere å spissformulere visse ytringer – for å tydeliggjøre hvilke måter de kunne tolkes på.

På veien gjorde jeg selv noe som ikke var redelig, og det vil jeg gjerne unnskylde: Å lage billige poenger ut av metodebruk og metodekunnskaper er uredelig, og ikke akseptabelt – spesielt med tanke på den mildt sagt betente metodediskusjonen som råder på instituttet. Det ønsker jeg å beklage.

Min egen opplevelse av uredelighet

Men hva var det jeg ikke opplevde som redelig? 1) At min og andres kritikk av Fangen ble definert som å «ikke treffe helt blink» og «å gi et skjevt eller feilaktig inntrykk»  – uten at det ble tydeliggjort hva som ikke holdt mål ved kritikken,  2) At Fangen likevel valgte å avslutte innlegget med å spille ballen over til studentene igjen, selv uten å ha tydeliggjort hva hun mente med saklig (og dermed implisitt også usaklig) kritikk, og med dette 3) Redusere en kritikk som handler om at både faget i seg selv og studentene lider av et underskudd på å ta inn i seg nye perspektiver  til at dette bare handler om studentenes mangefasetterte ønsker.

Det siste poenget var avgjørende for at jeg skrev innlegget. For meg er det uredelig å komme med en ufullstendig begrunnelse, uavhengig av om avsenderen velger å utelate noen poenger eller ikke. Jeg føler meg ikke tatt på alvor når Fangen velger å trekke fram studentenes (manglende) ønsker som begrunnelse for instituttets undervisningsprioriteringer, av to grunner: For det første er det ingen som har hevdet at en hel horde av studenter ønsker seg miljøsosiologi, og en annen horde ønsker seg religionssosiologi osv. osv. Det som istedet har blitt påpekt er følgende: 1) Studenter ønsker seg svært mye annet enn det som er prioritert idag, og 2) Instituttet vil gjøre klokt i å la nyere samfunnstrender gjenspeiles i sin undervisning – både for fagets egen del og for å holde på studenter. Dermed lurer jeg for det andre oppriktig på når instituttet begynte å bruke studentenes ønsker som grunnlag for sine undervisningsprioriteringer? Tilsiktet eller ei: slik oppfattes innlegget.

Opplevelsen av å ikke bli møtt med relevante argumenter ble forsterket da jeg leste en (i utgangspunktet uskyldig) mailkorrespondanse fra instituttets ansatt-mailingliste. Rasmussen spør om det er riktig av meg å beskrive inntrykket av undersøkelsen som fragmentert som en konklusjon. Vel, Fangen skriver selv om surveyen i denne mailen –  en mail der surveyen noe overraskende brukes som «en kommentar» til en oppfordring fra en ansatt om at sosiologien bør ha et mer energisk forhold til miljøsosiologien enn hva er tilfellet idag – at «Hovedkonklusjonen er at ønskene er svært fragmenterte» (min kursivering). Videre brukes resten av mailen til å forklare, på samme vis som i hennes innlegg på sosiologi.org, hvorfor miljøsosiologien er et perspektiv som er godt nok prioritert idag.

Det som ikke sies her er i mine øyne minst like viktig som det man kan lese svart på hvitt. Hele mailen er forvirrende. Hvorfor skrev Fangen mailen? Jeg tar det for gitt at det ligger en eller annen form for intensjon – enten tilsiktet eller ubevisst – bak alle former for ytringer. Men i både innlegget på sosiologi.org og i den nevnte mailen skjules både intensjonen og sammenhengen i argumentasjonen for leseren. Det blir vanskelig å få tak på både begrunnelse og argumentasjon, og umulig for studenter å få virkelig innsikt i hvordan avgjørelser blir tatt. Er dette en redelig måte å møte andres argumenter på? Det opplevde ikke jeg. Her er temaet miljøsosiologi, men det er ikke dette temaet som er interessant i seg selv. Det interessante er hvordan det blir møtt. Vi ønsker alle å bli møtt med redelighet i samtale, men ulike erfaringshorisonter gjør oss vare på måtene vi kommuniserer ulikt. For eksempel reagerer Rasmussen annerledes på denne diskusjonen enn meg selv. Det er interessant å notere seg – og å være bevisst på i framtiden.

Polemikkens funksjon

Etter min mening hadde det polemiske grepet her en viktig funksjon: Det tvang fram en debatt om diskusjonsklima, som opplyste oss om de posisjoner vi inntok – bevisst eller ubevisst. Jeg er usikker på hvorvidt en ren streben etter «den gode samtale» hadde oppnådd samme effekt, men kanskje kan dette være en god start til å diskutere nettopp det? Istedet for å «å sparke oppover» (som det antydes er intensjonen), handler dette også om nødvendigheten å være seg bevisst våre assymetriske relasjoner. Og forutsetter ikke Rasmussens idealtypiske beskrivelse av «den gode samtalen»  en form for herredømmefri kommunikasjon som er – om enn attråverdig – inntil videre umulig å oppnå i praksis? Dette vil jeg gjerne ha et godt svar på.

Inntil videre tror jeg vi kan dele samme ønske for fagbloggen, selv om vi sannsynligvis fortsatt vil diskutere midlene som tas i bruk: At vi som med- og motdebattanter makter å konkretisere våre argumenter og begrunnelser i større grad enn tidligere, og at vi alle møter hverandres innlegg argument for argument, fakta for fakta. Selv har jeg ihvertfall lært mye av dette. Det er mitt håp at både ansatte og studenter vil gjøre det samme.

Pin It

12 Responses

  1. Erik F. Rasmussen sier:

    Det er ikke et problem å bruke fiktive personer retorisk, slik Platon gjør, men det er et problem å la oss tro de er virkelige, slik du gjør. Jeg tror ikke jeg hadde satt pris på å blitt fremstilt slik du fremstiller Fangen, uansett om jeg sto over eller under i et assymetrisk forhold. Jeg kan ikke se at det kommer frem gode grunner til å¨velge et slikt grep.

    Slik jeg ser det kunne du ha fått frem poenget ditt uten å gjøre Fangen til stråmann. Jeg tror til og med det ville vært mer effektivt. Derfor syns jeg vi burde gjøre det i fremtiden.

    Hva syns dere andre?

  2. Erik F. Rasmussen sier:

    Til spørsmålet du stiller meg direkte (om ikke den idealtypiske gode samtalen forutsetter «en form for herredømmefri kommunikasjon som er – om enn attråverdig – inntil videre umulig å oppnå i praksis»?)

    Jeg bør kanskje skrive et lengre svar, men her kommer et kort:

    Det ligger i idealtypenes «natur» at de ikke kan oppnås i praksis. De er virksomme, ikke virkelige. Men det utgjør likevel en praktisk forskjell om vi forsøker å etterstrebe idealet. Om man fremfor å gjøre andre til stråmenn, forsøker å snakke til hverandre som likestilte deltagere i en samtale tror jeg man får en mye mer produktiv samtale. Dette eliminerer selvsagt ikke reelle forskjeller i sosiale posisjoner. Men det utgjør en forskjell om man forsøker å snakke sammen om et saksforhold, fremfor å snakke om hverandre.

    Derfor syns jeg ikke man skal la det faktum at ingen faktiske samtaler kan være ideelle, hindre oss i å etterstrebe idealer. Og jeg syns i allefall ikke dette faktum skal tillate oss å velge polemisk fremstilling av hverandre som «løsning».

    Klemz.

    • Keiwan sier:

      Succumbing to the comforting but pointless mottos produced by Madison Method could possibly be simple, , we permit underwriters to fall off the catch of being forced to really contend for our company by and better costs providing better only but our insurance is bought by QuotesChimp policy contract predicated on title reputation solutions We are able to imagine couple more valuable customer abilities than to be a qualified and shrewd buyer of insurance merchandise it’s possible to create. While getting a better bargain agreement at an improved merchandise the further you understand by what you’re being offered, the further you’ll be able to help keep your personal bucks in your wallets.

  3. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    Jeg tror at man nå har nådd et nivå for saklig uenighet, og at man ikke kan håpe på særlig mer.

  4. Erik F. Rasmussen sier:

    I såfall er enten du pessimist og jeg realist, eller du realist og jeg optimist. For jeg tror disse diskusjonene kan brukes til mer. Men det forutsetter at flere leser og deltar. Det siste tror jeg det går an å håpe på.

  5. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    Ja 😉

  6. Katrine Fangen sier:

    Jeg tror også at diskusjonene kan brukes til noe, og deler håpet om at flere ulike typer stemmer kommer frem. Til Vildes innlegg, vil jeg si: Jeg er enig i at miljøsosiologi er viktig, og som undervisningsleder ser jeg gjerne at det kommer inn som et tema i sosiologistudiet, men da primært der det passer inn i innføringsemnene (som SOS1000, hvor miljøsosiologi får en plass f.o.m. høsten 2013) og evt. som enkeltforelesninger i andre temaspesialiseringsemner der det kan passe inn. Men i og med at vi har Environmental change, som er et samfunnsgeografiemne, som studentene kan velge istedenfor et av sosiologiteorispesialiseringsemnene (SOS4011) i høstsemesteret, ser vi ikke noen grunn til her og nå å opprette et eget temaspesialiseringsemne om miljøsosiologi.

    Høsten 2013 etableres et nytt teorispesialiseringsemne om institusjonelle endringer, ledet av Karin Widerberg. Våren 2014 har vi planer om å bytte ut temaspesialiseringsemnet om kultur med et om livsløp (barndom, ungdom og alderdom), men dette må uansett besluttes i de formelle organer før vi vet hva utfallet blir. Det er først og fremst tilbakemeldingene fra de nåværende studentene, samt fra PU, i tillegg til hvilken kompetanse de nyansatte (og de allerede ansatte) i årene framover har, som avgjør hva vi evt. foretar av nye prioriteringer.

  7. Vilde B. Huseby sier:

    Erik: Selv om jeg setter stor pris på alle dine gode bemerkninger, så er min største bekymring her at det kan bli et for stort fokus på form, snarere enn innhold. Som du skrev selv, jeg tåler det og er også glad for å få slike korreksjoner fra både deg og andre for å bli en bedre skribent, men det er også en fare for at helt ferske skribenter kan bli avskrekket fra å skrive om de blir møtt med altfor høye krav fra begynnelsen av. Noe av poenget må være at det kan være en arena man kan lære på? Og hvordan skal man få flere studenter til å få lyst til og ytre seg og bli faglig engasjerte? Ihvertfall ikke ved å prøve å sette en standard for hva som kjennetegner en «vellykket» ytring som man skal måle seg opp mot. Mener nå jeg.

    I tillegg: Jeg er enig i at jeg bruker polemikk, enig i at jeg kunne fått fram budskapet mitt uten å bruke slike grep, enig i at det var en vel spiss måte å «svare» på (som i likhet med høye standarder for form også er noe man kan bli avskrekket av, så jeg tar selvkritikk der). Men – jeg er ikke enig i at jeg angriper en stråmann. Derfor ville jeg også (selv om denne diskusjoner også er bra) satt pris på flere innlegg som tok innholdet i argumentene på alvor. Her syns jeg de kommentarene Katrine Fangen har publisert som svar til innleggene er veldig gode – nettopp fordi de er så konkrete, og fordi leseren her blir i bedre stand til å skjønne bakgrunnen for faglige prioriteringer.

    Noen flere elementer her er verdt å kommentere generelt, fordi jeg håper det blir mer diskusjon og flere innspill rundt det:
    1) Om det er sånn at det framstår som at studenter tror det bare er sånn at de kan kreve av instituttet alt de behager, så kunne jeg gjerne tenke meg å ha en diskusjon rundt det. Hvor går grensen mellom å ville ytre sin mening og sine erfaringer som enkeltperson, og at det tipper over til å oppfattes som krav om helt spesifikke endringer?
    2) Og i denne diskusjonen er det verdt å merke seg (og viktig å huske på!) at Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi er en av de bedre i klassen! De har en ledelse som virker generelt interesserte i studentmassen sin. Så når det så oppstår diskusjoner av typen det har gjort på dette forumet til nå, kan det ha sammenheng med et generelt fravær av DIALOG rundt faglige prioriteringer studenter og ansatte imellom. Det fins ikke gode nok ordninger for det. For selvsagt: Studenters mening skal aldri være det eneste som er avgjørende for hvordan fagtilbudet legges opp. Jeg tror det er langt flere andre prioriteringer som er viktigere. Men det må likevel være lov å rope varsku om hvordan det oppleves å være student, og få lov til å ytre seg om det man selv mener. Kanskje er det viktigste området man kan tenke nytt på, både for at instituttet skal kunne gjøre mer informerte prioriteringer og studentene skal kunne ha høyere grad av faglig bevissthet, nettopp å skape nye kaneler og ordninger som gjør at disse ytringene.
    3) Et annet sted det kunen vært fint å tenke nytt er rundt måten ulike perspektiver blir integrert i undervisningen. Fangen har helt rett i at temaspesialiseringsemner ikke alltid er veien å gå (jeg tror heller ikke et helt temaspes om miljø nødvendigvis ville vært lurt – eller vellykket). Men gitt at man ønsker å integrere flere nye perspektiver i undervisningen framover (blant annet for å inspirere studenter og få de til å virkelig skjønne at sosiologien er så bred som man sier at den er), så er det kanskje mulig å finne andre måter enn de «tradisjonelle» for å få de inn på? Samarbeid mellom institutter om fagtilbud, feks nye 40-grupper, er bare en av flere muligheter her.

    Og Erik, siden vi er så uenige om polemikk og stråmenn og sånn – kan ikke du gå og se «Sokrates Forsvarstale» ‘a, så kan vi diskutere den? Den går på Nationalteatret en stund til. og GOD HELG!

  8. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    Til Fangen:
    Kunne du forklart i større detalj hvordan disse beslutningsprosessene foregår? Det hadde vært både opplysende og interessant å få en bedre forståelse av dette. Som du sier må endringsforslag «besluttes i de formelle organer». Hvordan foregår dette, hvilke formelle organer er det snakk om, etter hvilke premisser fattes beslutninger og prioriteringer, hvem fatter disse osv?

    Jeg har kjennskap til fakultets dokument for faglige prioriteringer. Hvor strenge føringer legger universitetsstyret og fakultutesstyret for fagtilbudet ved ISS?

  9. Katrine Fangen sier:

    Studentene kan ikke kreve hva de vil, det er vel åpenbart. Men vi har gjennomført en survey fordi vi lurte på hvilke temaer studenter savner, og på tross av lav svarprosent kom det mange gode forslag, som er inspirerende for oss når vi skal tenke over om det er nye emner som kan integreres i innføringsfagene, eller evt. nye tema- eller teorispesieliseringsemner som skal opprettes. For eksempel blir det muligens enkeltforelesninger inspirert av noen av de gode forslagene – både i SOS1000, SOS2001 og på noen av temaspesialiseringsemnene (bl.a. SOS4800). Vi kan også tenke oss å gjennomføre nye surveyer, gjerne med bistand fra PU. Vi får jo ikke tilbakemelding om hvilke andre temaer eller emner studentene ønsker seg gjennom evalueringer av de nåværende emnene våre.

    Endringer foregår gjennom kontinuerlig diskusjon på ulike nivåer. Oftest diskuteres et forslag til endring på mange ulike nivåer, på ukentlige møter mellom studiekonsulentene og meg, på ukentlige møter i ledergruppen, og nå skal vi også ha et månedlig møte med PU, som jeg tror er veldig fruktbart for at vi i undervisningsadministrasjonen kan få med oss ting PU fanger opp, men som vi ikke har fått med oss, samt at vi kan diskutere alle de tingene vi holder på med på undervisningssiden med dem. Helt nye emner må vedtas i programråd og på fakultetsnivå (unntaket er enkeltseminarene i SOS4011 fordi hvert av dem regnes som seminarer under det overordnede emnet SOS4011). Pensum og emnebeskrivelser vedtas i programrådet.

    Noen ganger kommer forslag om nye emner fra de ansatte selv, som nå når det gjelder det ene SOS4011-seminaret. Vi har også hatt problem med for få påmeldte til enkelte teorispesialiseringsemner i vårsemesteret, og det er bakgrunnen for at vi vurderer å bytte ut kultur med et nytt tema med samme emneansvarlig f.o.m. våren 2014. Vi har samlet tall over antall påmeldte og antall avlagte eksamener for alle emnene i fem år tilbake i tid, og dette gir noe av grunnlaget for å se hvor det kan være lurt å gjøre endringer. Når det gjelder mer omfattende og radikale endringer, som omfattende omlegging av teori- og metodeundervisningen, eller hvis vi skal gjøre omfattende endringer av strukturen og hele tilbudet av teori- og temaspesialiseringsemner, er en vanlig strategi at vi oppretter en komité for det, som de tidligere teori- og metodekomiteene (hvor Vilde var medlem av den sistnevnte). Det er oppe til vurdering å opprette en langtidsplanskomité for undervisningsplanlegging i løpet av året. Verken universitetsstyret eller fakultetsstyret har lagt noen strenge føringer for fagtilbudet ved ISS i min fartstid som undervisningsleder, men det skyldes vel også at det tilbudet vi har følger de relativt fastlagte retningslinjene som ligger i f.eks. kvalifikasjonsrammeverket.

    Samarbeid om 40-grupper har vi forresten også, vi har en 40-gruppe i Organisasjon, ledelse og arbeid. Jeg er enig med Vilde i at det er en god vei å gå for å øke bredden i tilbudet til studentene.

  10. Erik F. Rasmussen sier:

    Om min kritkk fører til at nye skribenter ikke tør/ vil ytre seg, er det en utilsiktet konsekvens av min tekst. Det ville vært leit.

    Takk for teatertips (men hvis det er en musikal blir jeg bedrøvet) 🙂

  11. Vilde B. Huseby sier:

    Ingen musikal, men en monolog! Så du slipper heldigvis å miste ditt upåklagelig gode humør 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top