Den gode samtalens sikre død

i januar 28 | i Utdanning | av | med 1 Comment

Jeg har ofte erfart at ord og begreper så og si «melder seg» i ulike situasjoner. I den siste tiden har begrepet polemikk meldt seg når jeg har lest på sosiologi.org.

Polemikk (gresk for krigskunst) kan brukes om språklige grep som setter andres ytringer på spissen. Vi kan si polemikk er nært beslektet det å gjøre noen til «stråmann». I Staten brukte Platon den fiktive Polemarchus som stråmann, et instrument for å drive sin egen argumentasjon frem. Slik jeg ser det gjør sosiolog og bloggredaktør Vilde Blix Huseby (VBH) professor Fangen til Polemarchus i sin fremstilling av Fangens innlegg på sosiologi.org. Jeg mener hun bedriver polemikk. Det syns jeg er uheldig.

I dette innlegget viser jeg hva jeg mener er polemisk med VBHs fremstilling av Fangen og Fangens innlegg. Jeg trekker frem eksempler der leseren ledes til å tro at Fangen mener noe hun ikke har skrevet. Deretter vil jeg fortelle hvorfor jeg synes slike grep er uheldige. Men dette handler hverken om VBH eller Fangen. Det handler om hvordan jeg mener vi bør snakke sammen, for at samtalene her på sosiologi.org skal bli gode. Jeg tror nemlig at hvis en slik «offentlighet» brukes klokt, så kan den bli en fruktbar og institusjonalisert arena for opplysning, dannelse og konstruktiv kritikk, mellom studenter og vitenskapelig ansatte, og ikke minst studentene imellom.

Kritikk av tekst, ikke forfatteren

Det er ikke VBH som forfatter jeg vil kritisere, men teksten VBH har forfattet. Jeg ønsker å vise at den tekstlige fremstillingen av Fangens posisjon potensielt har som konsekvens at samtalen blir en stillingskrig. Dette tror jeg ikke er tilsiktet. Men gjennom uheldige retoriske valg er vi i stand til å transformere hverandre fra likeverdige deltagere i samtaler til motstandere i en debatt (fra eng. «debatter», å slå ned). Jeg bruker teksten til bloggredaktør VBH fordi jeg syns den illustrerer poenget godt, og fordi jeg tror hun er interessert i og tåler kritikken. Dette er ikke ment som et forsvar av instituttet, men som en oppfordring til respekt og redelighet i samtale.

Konstruert «skurrende argumentasjon»

VBH skriver «Fangens argumenter baserer seg på en spørreundersøkelse sendt ut fra instituttet i november, der studentene ble spurt om hva de ville valgt dersom de fikk velge på øverste hylle». At Fangen «baserer seg på en spørreundersøkelse» har VBH ikke belegg for å si. Fangen nevner eksplisitt to ulike spørreundersøkelser. I tillegg viser hun allerede innledningsvis til «andre tilbakemeldinger vi får».

VBH skriver videre at Fangen sier «det ikke er noen grunn til å gjøre endringer i undervisningen», siden «studentenes ønsker er så mange og fragmenterte». Dette sier ikke Fangen. For det første sier ikke Fangen at studentenes ønsker er mange. Det tror jeg henger sammen med at antallet som har svart på den omtalte undersøkelsen er svært lavt (N=23 av over 400 studenter). For det andre bruker Fangen begrepet «fragmentert» til å beskrive «Det overordnede inntrykket» hun har av studentenes oppfatninger, ikke til å begrunne hvorfor hun ikke vil gjøre endringer i undervisningen. For det tredje snakker Fangen flere steder om faktiske endringer i undervisningen. Det ville vært rart om Fangen både argumenterte for fraværet av grunner til endring, og pekte på planlagte og gjennomførte endringer.

VBH hevder videre at Fangen «velger (…) å ikke problematisere noen sider av det eksisterende temaspesialiseringstilbudet». Dette er også polemikk, slik jeg ser det. Vi bør skille skarpt mellom fravær og utelatelse. Fraværet kan konstanteres: Fangen problematiserer ikke temaspesialiseringstilbudet. Men når det antydes at fraværet er valgt, kan leseren forstå det som utelatelse. At det så og si sto på agendaen, var etterspurt, men ble ignorert av Fangen. VBH vet ikke om Fangen har valgt å utelate problematisering av tilbudet. Det er en uredelig fremstilling.

VBH sier også om Fangen at «Tanken om at det finnes andre måter å integrere nye perspektiv i undervisningstilbudet enn å opprette helt nye emner» ikke ser «ut til å falle henne inn.» Forskjellen på det konstaterbare faktum at Fangen ikke omtaler «andre måter å integrere nye perspektiv», og påstanden om at fraværet skyldes mangelen på tanker som faller henne inn, forsvinner i VBHs fremstilling. Fangen fremstilles som tankeløs. Fremstillingen hviler på en ubegrunnet påstand. For VBH vet virkelig ikke hva Fangen har tenkt, og ikke tenkt (noe mer enn du og jeg gjør).

Når VBH omtaler Fangens argumenter som «skurrende» (som i overskriften «Skurrende argumenter»), så er det i realiteten den litterære figuren VBH har konstruert og gjort til stråmann som argumenterer skurrende. VBH har skapt sin Polemarchus.

Polemarchus-Fangen – udugelig og uinteressert

Under overskriften «Åpenbare metodiske hull» hevder VBH at Fangen «konkluderer» på bakgrunn av surveyundersøkelsen fra november 2012, og at dette er «forunderlig» med tanke på hvor mange «åpenbare metodiske hull» undersøkelsen har. Har VBH belegg for å hevde at Fangen konkluderer på bakgrunn av undersøkelsen?

Nei. For det første er det (som vi nå vet) mer enn denne undersøkelsen Fangen trekker frem som bakgrunn for innlegget. Dette er igjen en fremstilling som går på tvers av hva Fangen selv skriver. For det andre er det, etter min mening, misvisende å omtale Fangens uttalelser som «konklusjoner». Fangen omtaler spriket mellom det bildet hun mener kommer til uttrykk på sosiologi.org, og det bildet hun og andre ved instituttet har fått av ulike tilbakemeldinger. Og hun beskriver et «helhetsbilde» som hun sitter igjen med fra undersøkelsen 2012. Studentenes ønsker omtales som fragmenterte. Er det riktig av VBH å fremstille beskrivelsen av inntrykket av undersøkelsen som en konklusjon? Det synes ikke jeg.

VBH skriver videre at Fangen «Heller enn å foreta en ren opptelling», burde ha «Tatt inn over seg budskapet i tilbakemeldingene». I tillegg til at VBH ikke har belegg for å hevde at Fangen faktisk kun har gjort «en ren opptelling», har hun også all mulighet til å lese i teksten hun polemiserer mot at Fangen altså oppgir å basere seg på inntrykket hun har «fra studentevalueringer og andre tilbakemeldinger vi får». Det kan også virke som om VBH har gått glipp av delen av Fangens tekst som dreier seg om «helhetsbildet» hun «sitter igjen med etter å ha lest gjennom en god del evalueringer det siste året» (min kursivering). Det er misvisende og uredelig å fremstille Fangen som en som kun har gjort «ren opptelling», og ikke har tatt «inn over seg budskapet i tilbakemeldingene». VBH vet ikke hva Fangen har lest og tatt inn over seg, og teksten til Fangen antyder at hun har gjort mer enn å telle. Hensynet til redelig fremstilling av Fangen burde tjoret viljen til slik polemikk. Den litterære skapningen «Polemarchus-Fangen», som VBH altså har produsert gjennom tekst, fremstår metodisk udugelig, og uinteressert i studentene hun er undervisningsleder for.

Polemarchus-Fangens manglende vilje

Fangen anklages for å vise «liten vilje til å se svarene» fra undersøkelsen «i sammenheng». VBH kjenner ikke Fangens vilje til å se studentenes evalueringer i sammenheng. Men VBH kunne lest i Fangens tekst, uavhengig av Fangens vilje, at hun har koblet sammen et par av de foreslåtte emnene til ett stort emne hun kaller «generell teori/vitenskapsteori/kunnskapssosiologi». Dette kan vi oppfatte som å se ting i sammenheng. Uavhengig av dette tilfellet, står VBH likefullt uten innsikt i Fangens vilje. Det er fraværet av tegn til å se evalueringene i sammenheng VBH synes å tolke som et fravær av vilje, et fravær hun for sine lesere lader Polemarchus-Fangen med.

VBH trekker frem et eksempel på hvordan Fangen har vist liten vilje: hun har oppgitt antallet som eksplisitt oppga «miljøsosiologi» som emneønske. Men i følge VBH «overser hun glatt at flere studenter har nevnt områder som forbrukersosiologi, utilsiktede konsekvenser og teknologi alle er sterkt knyttet til miljøspørsmål». VBH vet ikke om Fangen overser dette, men hun forteller oss det. I tillegg til at påstanden er ubegrunnet, så er det også nokså enkelt å forestille seg grunner til at Fangen ikke har regnet et ønske om forbrukersosiologi, utilsiktede konsekvenser eller teknologi som en annen måte å ønske seg miljøsosiologi på: det er også andre emner som er «sterkt knyttet» til disse bindestreksdisiplinene. Som medisinsk sosiologi (som også var et emneønske).

Det kan med andre ord tenkes, om man gir sine samtaledeltagere tvilen til gode, at Fangen både hadde viljen til, og gode grunner for å avstå fra, å trekke inn ulike sammenhenger evalueringene kunne sees i. Men Polemarchus-Fangen mangler viljen.

Fangen – oversett og transformert

Avslutningsvis skriver VBH: «Istedenfor å forsvare hvor vanskelig det er å tilfredsstille alles ønsker, bør man derfor begynne å tenke nytt». Dette er en mening med hold i. Men det er vanskelig å se dette som en god kritikk av Fangens tekst. Det er rimelig, mener jeg, å hevde at Fangen redegjør for noen av vanskene med «å tilfredsstille alles ønsker». Men å redegjøre er noe annet enn å forsvare. Polemarchus-Fangen derimot, forsvarer status quo mot studentenes idealisme og innflytelse, og fremstår som et perfekt mål for studentmassen å rette skyts mot.

Etter slik å ha konstruert en stråmann for sine poenger, etter å ha gjort Fangen til sin Polemarchus, avslutter VBH med nok en kritikk av Fangens argumentasjonsform. Hun mener den er «for lettvint». VBHs konklusjon er at Fangen ikke tar studentene «seriøst nok». Hvis vi kan være enige om at flere av VBHs retoriske grep er polemiske, at de fremstiller Fangen nedsettende og uten belegg, så kan vi parafrasere VBHs sluttpoeng: Fangen er ikke tatt på alvor. Det er verdt å merke seg at Fangens annonserte formål med å skrive teksten ikke omtales av VBH i det hele tatt.

Sparke oppover?

Jeg har forståelse for oppfatninger om at man skal være «kritisk til makta». Fangen er undervisningsleder ved ISS, og slik sett en «maktperson». Men mitt budskap (som dere gjenkjenner som Habermas diskursetikk) er at vi i argumenterende samtale kan anerkjenne hverandre som likeverdige deltagere, med gjensidig krav om respekt, og redelighet. Både sosiolog og bloggredaktør VBH, og sosiologiprofessor og utdanningsleder Fangen, er myndige voksne mennesker som kan delta i konstruktiv meningsutveksling. Men dette må vi legge til rette for, gjennom å anerkjenne hverandre som likeverdige deltagere, også ved våre språkhandlinger.

Vi gjør hele tiden to ting når vi snakker. Vi formidler både et innhold og en form. Om jeg får trekke en parallell til Habermas begrep om kommunikativ samhandling kan vi si at vi med å snakke med hverandre på bestemte måter også setter bestemte handlingsformer i omløp. Det har noe å si for det videre samhandlingsforløpet om jeg behandler deg som en gjenstand for mine mål, eller om samtalen jeg deltar i med deg er mitt mål. I Skjervheims terminologi kan vi si det uheldige utfallet av slike grep er at den vi snakker med, blir til et noe vi snakker om. Vi tingliggjør hverandre, og tvinger frem den strategiske samhandlings maktspill. Det handler om å vinne. Hvis målet er å slå den andre ned, er samtalen allerede pervertert som interaksjon med meningsutveksling og diskursiv enighet som mål for øyet. Polemikk og personangrep er den gode samtales sikre død.

Hvis sosiologi.org skal utvikle seg til å bli en arena for opplysning, dannelse og konstruktiv kritikk, med fruktbar kontakt mot instituttets vitenskapelige ansatte, er det vår fordømte plikt som deltagere i et argumentasjonskollektiv å ta hverandre på alvor, som kompetente og rasjonelle språkbrukere. Men det forutsetter at jeg tar høyde for din argumentasjon, om jeg ønsker at du skal ta høyde for min.

Pin It

One Response

  1. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    Ja her demonstrer du kraften i det bedre argument. God tekst. Merton ville vært stolt, det samme tror jeg gjelder Fangen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top