Foto: AMagill, Creative Commons

Til den kritiske student og redaktør

i januar 23 | i Utdanning | av | med 6 Comments

Enkeltstudenter og redaktører bør være varsomme med å kritisere på vegne av alle studentene. En slik argumentasjonsstil mener vi setter studenter opp mot hverandre.

Studenter ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi har den siste tiden rettet mye kritikk mot undervisningen, og særlig mot metodefagene. Sist ut var Malene Haugland med sitt innlegg «Ensidighetssyndromet» som kritiserer det vi mener er en ny modell for seminarundervisningen ved kvalitativ metode på bachelorprogrammet (SVMET1010). Vi applauderer studentenes engasjement! Likevel synes vi at skribenter og redaktører ofte tyr til en kritikkstil som ikke tar høyde for studentenes mangfold av preferanser. Som erfarne seminarledere og ny emneansvarlig på emnet som kritiseres (Hammersvik), ønsker vi å oppfordre studenter og redaktører til å forsøke å unngå kritikk som kun tar hensyn til én side, og heller forsøke å rette kritikk som representerer flere studenter. Det tror vi vil gagne flere studenter og skape et bedre diskusjonsklima.

Hauglands kritikk

I innlegget kritiserer Haugland seminarundervisningen på SVMET-emnet. Kritikken er basert på Haugland sine erfaringer som deltaker ved begge seminarmodellene. I innlegget hevder hun at undervisningen på kvalitativ metode på bachelor «forholder seg ensidig til faget», og at den på linje med den gamle modellen ikke fører til «reell læring». Dette begrunner hun med at pensumet favner for smalt, og at hun ikke fikk jobbe med sin prefererte metode og analyseform. Haugland deltok ikke på forelesningen, så kritikken er begrenset til seminarundervisningen og pensumet. Det første poenget hennes er at det ikke er noe nytt med den nye seminarmodellen som startet høsten 2012. Videre hevder hun at SVMET-seminarene ikke fører til «reell læring». Forklaringen ser ut til å være at hun mener undervisningen har «en ensidig tilnærming til faget» siden modellen ikke er endret og fordi pensumet ikke dekker alle metoder og analyseformer. Det er trist å lese at Haugland mener at hun ikke lærte noe da hun for andre gang deltok på SVMET-seminaret. Desto mer gledelig var det å lese at hun fikk en bedre karakter – selv om Haugland mener forklaringer ikke ligger i undervisningen men i at hun er blitt en bedre skribent. Vi gratulerer. Selv om faget ikke sto til Malene Haugland sine forventninger, mener vi at seminaropplegget er endret og forbedret.

Ny modell har økt kvaliteten

Etter en stor evaluering av metodeundervisningen ved instituttet ble seminarundervisningen endret på både bachelor – og masternivå. Omleggingene på master-emnet var forøvrig omfattende, og innebar også store endringer i forelesninger og pensum. Emnet fikk god vurdering fra studentene denne høsten. På masternivå går nå mye av seminarundervisningen med til analyse. De fleste analyserer tekst, og svært ofte bruker de diskurs- og narrativ analyse. På bachelornivå jobber studentene med å skrive emneoppgaver basert på observasjon og intervju som de har gjort utenom seminartiden. Tidligere gjorde de datainnsamlingen i seminartiden i grupper, og de forfattet teksten sammen utenfor seminaret. En slik modell ble av studentene kritisert for å la noen surfe gjennom seminaret på andres arbeid. Innspill fra seminarlederne var at emneoppgavene generelt sett ikke holdt helt mål. For å unngå alt dette ble opplegget endret til at studentene heller skriver individuelle oppgaver. For å motivere studentene til å jobbe jevnere med pensum og skrivingen, blir oppgaven også gitt karakterer. Tidligere var den kun et innleveringskrav som ble vurdert til bestått – ikke bestått.

I våre øyne er den største forskjellen mellom seminarmodellene at dagens modell likner et skriveverksted, mens seminarene tidligere ble brukt til datainnsamling. Grunnen til at det ble satset på skriving var tilbakemeldinger over flere år fra studenter, seminarledere og sensorer om at det studenter sliter mest med er å skrive en akademisk tekst. Seminarledere var – og er – ofte overrasket over at studenter som er flinke til å lese, tenke og diskutere ikke leverer oppgaver som samsvarer med kunnskapsnivået. I tillegg til å hjelpe studentene med skrivingen på seminarene, er det lagt til to forelesninger om hvordan de kan skrive emneoppgave. I følge seminarledere med mange års erfaringer fra den den gamle modellen, er resultatet av den nye modellen at emneoppgavene nå holder en høyere standard. Det tror vi betyr at studentene har lært noe.

Det virker som Haugland er enig i at det viktig å prioritere skrivetrening. Tross alt mener hun det er hennes egen skrivetrening som førte til forbedret karakter, og ikke undervisningen hun fikk. Vi synes derfor det er synd at hun ikke ser den potensielle læringsnytten denne skriveverkstedmodellen kan ha for uerfarne skribenter. Vi tror en slik modell kan lære studenter å skrive, gjøre og tenke metode. Haugland virker derimot mer opptatt av å kritisere læringspotensialet og seminarets likhet til den gamle modellen, ved å vise til at kurset ennå bruker de gamle steds – /temaforslagene (treningsmiljø, trafikknutepunkt, offentlig transport og bibliotek). Først av alt tar hun feil: Studentene ble oppmuntret til å studere ting de var interessert i. Det eneste kravet var at oppgaven var etisk og praktisk gjennomførbar. Resultatet var at mange av studentene valgte å skrive om deltidsjobben sin eller personlige interesser. For det andre tar de fleste studentene kurset bare en gang, og rekker derfor ikke å gå lei det som nå kun er ment som forslag for dem ikke kommer på et eget tema å studere.

Mange positive tilbakemeldinger, og litt kritikk

Tilbakemeldingene fra sensorer, seminarledere, og studenter gir et helt annet bilde enn det Haugland skisserer. Mye tyder på at studentene både lærer av undervisningen og er fornøyde med seminarer og forelesninger. På de fleste seminargruppene ble det på siste seminar utdelt «uformelle» seminarevalueringsskjemasom som studentene besvarte anonymt. Dette gjorde vi fordi erfaringen er at få studenter svarer på den formelle evalueringen som sendes ut elektronisk i etterkant. Evalueringen var gjennomgående hyggelig lesning. Hauglands seminargruppe var blant dem som besvarte skjemaet, og som også var svært fornøyde. Flere mente at seminarene på SVMET har vært det beste de har hatt på UiO, og andre nevnte at de hadde gått og gledet seg gjennom uken til neste seminar. Blant grunnene som ble nevnt var det praktiske arbeidet i seminarene, som ble beskrevet som et morsomt og lærerikt avbrekk i en ellers teoritung undervisning. Tilbakemeldingene på skrivetreningen var også gode, og studentene uttrykte at de hadde fått håndfaste tips til oppgaven. At det var lav terskel for å diskutere og få hjelp til pensumrelaterte utfordringer var også et gjennomgangstema i evalueringen. Det betyr ikke at emnet er feilfritt. Vi synes Haugland reiser to viktige kritikker i innlegget sitt. En av dem leser vi som noe implisitt, mens den andre er klart og tydelig formulert.

Først til det vi forstår som en implisitt kritikk. Haugland nevner at undervisningskvaliteten i stor grad kan ha vært betinget av seminarlederens innsats. Det er i så fall uheldig, og til og med urettferdig. For å sørge for større likhet i undervisningstilbudet testes det i dette semesteret ut et ganske fastsatt undervisningsopplegg som alle seminarlederne skal følge. Det innebærer mer arbeid for studentene og mindre fleksibilitet for seminarlederne, men vi tror dette fører til økt læring og større likhet i undervisningstilbudet. En slik modell reiser kanskje et annet problem. De studentene som ønsker mindre obligatorisk undervisning synes kanskje et slikt opplegg blir for lite fleksibelt. Vi har forståelse for at dette, og ønsker innspill på hvordan dette kan løses.

Den andre kritikken som reises eksplisitt av Haugland handler om at pensum i for stor grad tar seg observasjon og intervju, og at diskurs er oversett. Det første poenget mener vi ikke medfører riktighet. Nesten hele boken «Mange ulike metoder» av Katrine Fangen og Ann Mari Selleberg er pensum. Derimot er vi, og også andre studenter, enig i at pensumet mangler diskursanalyse. Tidligere var det mange tekster om diskursanalyse på pensum, men disse ble tatt ut fordi det kom tilbakemeldinger fra studentene om at det ikke fungerte. Mange av studentene ønsket den gang mer pensum om gjennomføring av observasjon og intervju. Diskursanalyse og narrative analyser er likevel svært viktig for kvalitativ metode, og det vil derfor ved neste pensumrevisjon tas inn nye og gode norske tekster om diskursanalyse. I mellomtiden har studenter vært oppfordret til å lese diskursanalyse og narrativanalyse på egenhånd.

Ensidig kritikk overser mangfoldet

Vi trekker eksplisitt fram de sistnevnte kritikkene fordi vi synes de er gode da de påpeker forhold som rammer de fleste studenter, og ikke bare noen få. Likevel har studenter ofte svært ulike oppfatninger om hva som er god og dårlig undervisning.  Dette reflekteres ikke i kritikken som publiseres. Ofte er den basert på noen ganske fås oppfatninger av hva som er god og dårlig undervisning, og ofte forsøkes det å snakke på vegne av alle studentene.  Vi synes en slik ensidig kritikkform tenderer mot at kritikerne ser på seg selv som isolerte forbrukere, og ikke som del av et studentkollegialt fellesskap med faglige målsetninger også for undervisning. Instituttet kan ikke uten videre fjerne pensumbiter eller legge til nye for å tilfredsstille misfornøyde enkeltstudenter.

Kritikk av pensum og undervisning bør alltid springe ut av målene for emnet. Dette er praktisk talt alltid fraværende i studenters kritikk. Den ensidige argumentasjonsstilen som ofte brukes mener vi setter studenter opp mot hverandre. Vi ønsker dermed å oppfordre studenter og redaktører til å rette kritikk som i større grad tar hensyn til mangfoldets preferanser. Dette betyr selvsagt ikke at enkeltstudenter ikke skal kunne skrive innlegg om det de er misfornøyd med. Poenget vårt er bare at det ofte er vanskelig å vite hva som er til alles beste, og at det derfor kan være lurt å ha en mer undrende tone som invitere til diskusjoner fremfor forsvarstaler.

 

Pin It

6 Responses

  1. Vilde B. Huseby sier:

    Først og fremst: Tusen takk selv for at dere ønsker å delta i diskusjonen rundt dette. Det er ingenting som er bedre enn seminarledere og akademisk ansatte som følger med på det studentene mener og tar det på alvor. Applaus til dere og!

    Så vil jeg, som en av redaktørene av fagbloggen, gjerne kommentere to ting.
    Det første er at dere ønsker dere en kritikkstil som «tar høyde for studentenes mangfold av preferanser». Jeg går utfra at dere da mener at dere ønsker dere flere innlegg som er mer positivt innstilt til undervisningstilbudet på UiO? For de finnes jo, og dere kan glede dere, for selvsagt kommer det fler! Dersom dere for eksempel leste Erlend M. Aas sin lederspalte i det nyeste Socius vil dere se at studentene setter stor pris på det instituttet gjør. På samme måte som dere «applauderer studentenes engasjement» applauderer vi også deres, men på samme måte som dere vil vi forbeholde oss retten til å komme med innsigelser. Fagbloggen på sosiologi.org vil fortsette å følge det vi lovte i det første innlegget som ble skrevet 1. oktober: «Selvsagt skal vi skrive om det som er bra. Alt er ikke askegrått, det fins glør. Men for å puste liv i dem vil vi også være kritiske.»

    Bloggen er fortsatt ny, og det vil si at dere fortsatt har mye å vente. Både av ris og ros. Spør du meg er dette den beste måten å vise fram mangfoldet av preferanser hos studentene. På samme måte som Socius tilbyr sosiologi.org både studenter og andre med interesse for sosiologi en arena der de får brynt seg i og trent seg på faglig argumentasjon. Bloggformatet er kanskje et uvant format for noen akademikere, og har – som dere skjønner – både sine fordeler og ulemper. Og mengder av rosende innlegg er ikke like interessante som kritikk.

    Det andre er at jeg syns dere er for motvillig innstilt til Malene Haugland når dere (urettmessig) tolker hennes innlegg som en kritikk på vegne av alle studentene. Malene bruker konsekvent «jeg», ikke «vi» eller «studentene» i sitt innlegg.
    Kritiser gjerne meg eller andre for det, og vi setter selvsagt pris på at dere gjør oss bevisst på måten vi ellers bruker språklige virkemidler. Men legg også merke til hvordan «studenter» i ubestemt form framfor «studentene» i bestemt form stort sett blir brukt i tidligere blogginnlegg. Det må da være mulig å påberope seg å snakke på vegne av flere, uten å si at man snakker for alle?

  2. Erik F. Rasmussen sier:

    Det er veldig inspirerende for oss som kanskje går svanger med et lite blogginnlegg, å vite at innleggene leses, av studenter og ikke-studenter.

    Jeg synes også poenget siste delen av den siste setningen i «forsvarstalen» er bra, nemlig at det «kan være lurt å ha en mer undrende tone som invitere til diskusjoner fremfor forsvarstaler». Det er en god måte å skille samtale fra polemikk på.

    Mvh
    Erik F. Rasmussen

  3. Julie Kalveland sier:

    Jeg leser Malenes tekst som en enkeltstående «anmeldelse» av faget og stiller meg litt undrende til hvorfor dere retter kritikken mot studenter som sier sin mening generelt -og redaktørene for denne sida? Kritikken hennes kan være skarp, men hun skriver da bare om seg selv og ikke hva alle de andre i seminargruppa hennes tenkte (noe som sannsynligvis heller ikke ville være relevant siden hun sammenligner tidligere undervisning med den hun har fått nå).

    Vil også legge til at tida da vi hadde medier med en egen politisk agenda er over. Jeg håper jeg har tolka dere feil her, for det skurrer kraftig i mine øre at en redaksjon skal stilles til ansvar for innsendte bidrag. Jeg har så langt ikke møtt noen sensurgeneral i Sos.org-redaksjonen, kun oppfordringer om å dele meninger på en tydelig og konstruktiv måte.

    Jeg forstår at det ikke er enkelt å tilfredsstille alle. Det er et lite fag det er snakk om og jeg kan tenke meg at det er mye som rett og slett ikke får plass på pensumlistene. Tidligere evalueringer viste at man ville ha mindre diskursanalyse. Ok. Det er et valid argument. Men jeg ser ikke noe belegg for avsultningen hvor dere skriver: «Kritikk av pensum og undervisning bør alltid springe ut av målene for emnet. Dette er praktisk talt alltid fraværende i studenters kritikk».

    Malene skriver at mangelen på innføring i diskursanalyse er et stort minus, fordi hun selv har opplevd å bruke/støte på dette mye seinere i studiene. Jeg ville tro at et av målene for et metodefag er å forberede studenter på videre studier. Om ikke det, hva er målet/målene?

  4. Malene Haugland sier:

    Jeg synes det er veldig positivt, som det blir nevnt her, at innlegg leses av og engasjerer både studenter og ikke-studenter. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger på mitt innlegg. Jeg synes også forfatterne av denne artikkelen reiser både gode og viktige argumenter i sin motkritikk, men det er vel så viktig å bemerke et par ting.

    Først og fremst, slik jeg oppfatter det er Grundetjern og Hammersvik sitt overordnede poeng at man skal vise forsiktighet med å reise kritikk når kritikken gjenspeiler én students mening. Særlig når den gir seg ut for å representere en unison masse av studenter. Det var dog aldri min intensjon å ytre alles meninger, men én av dem. Det synes jeg er viktig.

    At evalueringene viser noe helt annet er et viktig og godt poeng hos forfatterne. Etter min første seminarrunde ville jeg med stor sannsynlighet sluttet meg til lignende konklusjoner som de viser til, nettopp fordi kvalitativ metode er emnet jeg har likt best gjennom tre år med sosiologi. Jeg tenkte ikke spesielt over det jeg mener er emnets svakheter før jeg møtte på blant annet bacheloroppgaven, noe som fører meg over på neste poeng.

    Jeg ser at jeg var for rask til å redusere det totale læringsutbyttet til nærmest ingenting. Det er uheldig, og har delvis noe å gjøre med mine formuleringer. Jeg er i etterkant svært fornøyd med å føle at jeg behersker kvalitative intervjuer og observasjoner. Poenget mitt, som det ser ut til at ikke kom godt nok fram, er at det jeg har savnet er mer øving på konkrete oppgaver i for eksempel diskursanalyse på seminarene. Det er flott med nye tekster på pensumlisten, men som nevnt i artikkelen er det altså den praktiske øvingen jeg savner. Dette var noe metodekomiteen foreslo, og som det ser ut til at ikke ble gjennomført slik jeg håpet. Det var denne mangelen på praktiske øvelser, sammen med fokuset på og oppgavene om kun intervju og observasjon framfor andre metoder, som førte til at seminarene fremsto like for min del.

    Det er på sin plass å si at jeg synes de endringene som faktisk har blitt gjort er bra, noe som dessverre ikke kommer tydelig nok frem i mitt innlegg. Men min kritikk retter seg mot det som ikke blir gjort, men som kanskje (og forhåpentligvis?) kan forbedres. Blant annet mener jeg skrivetreningen i kvalitativ metode, som i likhet med de emnene gjennom studieløpet, er verdifull. Derfor ville det også vært nyttig å få noe av den samme treningen med de andre metodene vi har. Kanskje spesielt siden mitt kull ble oppfordret ved starten av bachelorskrivingen å unngå oppgaver basert på nettopp intervju og observasjon, de eneste metodene vi hadde fått praktisk øvelse i.

    Helt til slutt: Det er spesielt en ting i Grundetjern og Hammersviks innlegg som får meg til å undre. Er det sånn at én kritikk, som del av det øvrige mangfoldet av ulike meninger, ikke skal ytres fordi den ikke opptrer sammen med – og samtidig med de resterende? Jeg vil igjen understreke at mitt innlegg er basert på mine erfaringer og meninger slik det også fremstår i innlegget, og at det derfor heller aldri var et poeng å skrive om andres meninger og preferanser. Fruktbarheten av et innlegg som mitt kan etter deres synspunkt således diskuteres, noe som greit, men kanskje tilhører dette en annen diskusjon.

  5. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    Jeg skal fatte meg i korthet om to ting, her i rolle som den andre redaktøren ved sosiologi.org. Jeg forholder meg ikke til innholdet i den publiserte korrespondansen fra et faglig perspektiv, kun hva angår form og funksjon for nettsida:

    1.Sensurorgan og representativitet:
    a) Vår forståelse av redaktørrollen for denne fagbloggen er ikke som en sensurfunksjon, men utelukkende som tilretteleggere for at de som vil skal få uttale seg.
    b) Vi har aldri intendert, og etter min beste forståelse av meg selv og min redaktørkollega, ikke uttalt noe som skulle gi grunnlag for å mene at bloggen står til ansvar for skribentens ytringer, eller at innholdet i publikasjonene har som hensikt å representere noen andre enn dens respektive forfatter. Redaktørrollen kan og bør stilles til ansvar for de formalia vi dirigerer bloggen etter; nemlig faglig relevans, enten i form av sosiologien generelt eller relatert til erfaringer/opplevelser anknyttet studietilvørelsen ved ISS, samt stilmessig tilpasning av innhold til bloggformat og lengde.

    2.Berømming:
    Som redaktør berømmer vi oppslutning om fagdebatt, uavhengig av personlige oppfatninger om debattenens dilemma. I dette tilfellet skal Haugland berømmes for sin vilje til å ville publisere ved bloggen, samt Grundetjern og Hammervik for å ta opp debatt. Vi ønsker et livlig og sunt diskusjonsfora, primær som treningsarena for studenter – men aller helst med tilbakemeldingsmekanismer og korrektivinstanser som stipendiatene her øsnker å representere.

  6. Vilde B. Huseby sier:

    Jeg slutter meg til min medredaktørs betraktninger, og vil samtidig beklage dersom noen har blitt såret av den syrlige tonen som har rådet i visse innlegg (som mine egne). Her forstår jeg at det er uenighet om bruk av retoriske virkemidler, og dette er en kjempespennende diskusjon som vi som redaktører og skribenter er villige til å ta. Om det var dette som skulle til for å slå hull på den berømte bobla, så er jeg i det minste glad for det. Det ser ut til å rulle opp en generell diskusjon rundt debattklima her nå, og det ser jeg fram til!

    Det viktigste denne debatten kan føre til er likevel ikke selve «debatten om debatten», men den større diskusjonen rundt representativitet, studentdemokrati og hvordan faglige prioriteringer – rundt både forskning og undervisning – tas. Jeg forstår godt at de som jobber på instituttet oppfatter det som urettferdig at det rettes så mye kritikk mot faglige prioriteringer, når de på samme tid mottar flere positive tilbakemeldinger i evalueringene sine. Vi vil selvsagt at også disse skal speiles på sosiologi.org, og oppfatter alle som vil ytre sin mening – enten den er positiv eller kritisk eller begge deler – til å skrive innlegg og kommentarer. Om dere fins der ute så må dere vise dere fram, for vi kan ikke tvinge noen til å ytre seg med meninger (både positive og negative) som de ikke kan står inne for.

    Er stemmene på sosiologi.org representative? Eller er studentevalueringene det? Er noen av dem det? Det er vanskelig å vite, og jeg berømmer derfor Ida Kjeøy for å ha opprettet diskusjonstråden «(Hvordan) Kan man vite hva studentene vil ha?». Forhåpentligvis kan dette, og kommende innlegg, hjelpe til med å føre debatten framover.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top