Foto: DanCentury, Creative Commons

Kunsten å lytte

i januar 22 | i Utdanning | av | med 4 Comments

Mener undervisningslederen ved ISS at så lenge sosiologiske perspektiver er representert ved andre studieprogram, trenger ikke sosiologien å tilby dem?

Rett før jul hadde Katrine Fangen, undervisningsleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, et innlegg på sosiologi.org der hun forsvarte instituttets nåværende undervisningstilbud.

Fangen mener studentenes kritikk mot instituttets undervisningstilbud ikke «treffer helt blink». Det står hun fritt til å mene hva hun vil om. Men når hennes egen argumentasjon ikke holder vann, kan ikke innlegget bli stående uimotsagt.

Skurrende argumenter

Fangens argumenter baserer seg på en spørreundersøkelse sendt ut fra instituttet i november, der studentene ble spurt om hva de ville valgt dersom de fikk velge på øverste hylle (underforstått: dersom instituttet plutselig skulle begynne med interessant undervisning). Fangen nevner en rekke temaområder som studentene sier de kunne tenke seg å lære mer om: Vitenskapssosiologi, religionssosiologi, mediesosiologi, miljøsosiologi, global sosiologi, barne- og ungdomssosiologi, medisinsk sosiologi. Fangen gir inntrykk av at hun i utgangspunktet er positiv til å gjøre endringer på instituttets undervisningstilbud. Men, sier hun, siden studentenes ønsker er så mange og fragmenterte er det ingen grunn til å gjøre endringer i undervisningen.

Her er det mye som skurrer ved Fangens argumentasjon: Blant annet bygger argumentene hennes på metodisk gyngende grunn. I tillegg velger hun å ikke problematisere noen sider ved det eksisterende temaspesialiseringstilbudet, men kun fokusere på at “det er dårlig ressursutnyttelse” å opprette nye. Tanken om at det finnes andre måter å integrere nye perspektiv i undervisningstilbudet enn å opprette helt nye emner ser ikke ut til å falle henne inn.

Åpenbare metodiske hull

Fangen er en metodisk dyktig sosiolog, og regnes som ekspert på kvalitativ metode på instituttet. Dermed er det forunderlig å være vitne til at hun konkluderer ved å trekke på en studentsurvey med så mange åpenbare metodiske hull.

Kun syv bachelorstudenter (av rundt 300) og seksten masterstudenter (av rundt 120) svarte på undersøkelsen. Med så lav svarprosent er det umulig å vite om svarene er representative. Undersøkelsen ble sendt ut midt i eksamensperioden – ikke akkurat det mest taktiske tidspunktet å sende ut en viktig spørreundersøkelse på. Og det som er utelatt fra undersøkelsen er minst like talende som det ene spørsmålet som er inkludert. For eksempel spørsmål om hva studentene synes om de eksisterende temaspesialiseringsemnene? Og hva ville de mange som allerede har falt fra ha svart – er det ikke mange av dem instituttet ønsker å nå? Fangen bør også merke seg at de i undersøkelsen ikke har lykkes i å skille mellom bachelor og masterstudenter. Siden svarene ligger til offentlig skue har minst to bachelorstudenter oppdaget at de feilaktig har blitt regna som masterstudenter.

Kunsten å forstå, ikke bare telle

Heller enn å foreta en ren opptelling av emnene studentene har valgt burde Fangen som den kvalitativt orienterte sosiologen hun er gjort det hun kan best: Tatt inn over seg budskapet fra tilbakemeldingene, for der ville hun funnet interessant lesestoff.

Blant annet er utsagn som dette interessante, også fordi de gir gjenklang i også tidligere studentevalueringer: « (…) Når det er sagt skulle jeg ønske kurset i «Marginalisering, kriminalitet, kontroll» var mer forskjellig fra det lignende kurset på bachelor. Likhetene mellom kursene er mer slående enn forskjellene».

Synspunktet om ensidighet i temaspesialiseringene gjelder nok ikke bare dette temaspesialiseringsemnet. Blant annet får det støtte i dette utsagnet: «Forøvrig bør man kunne sette krav til at studentene har lært tidligere gjennomgått stoff. Jeg ble veldig skuffa da vi tok opp stoffet fra første semester i temaspesialiseringsfaget på bachelor. Dere kan forvente at jeg kan mer. Og jeg vil kunne forvente å få fersk forskning og et høyere nivå for forståelse. Jeg ønsker meg et fakultet som trigger den sosiologiske fantasien også i bachelorundervisninga.»

Ser ikke sammenhengen i svarene

I gjennomgangen av svarene fra undersøkelsen viser Fangen også generelt liten vilje til å se svarene i sammenheng. Mange av svarene viser i praksis til relativt like fagfelt, selv om navnene studentene gir dem er ulike. Blant annet trekker fram at av de 23 studentene som svarte, er det kun en student på bachelor og en student på master som eksplisitt satte opp «miljøsosiologi». Med det overser hun glatt at flere studenter har nevnt områder som forbrukersosiologi, utilsiktede konsekvenser og teknologi alle er sterkt knyttet til miljøspørsmål.

Den «skrikende mangelen på generell teori i norsk og skandinavisk sosiologi» (svar fra bachelorstudent) går også igjen i mange ulike former – i ønsker om kunnskapsformidling, vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemer, flere valgmuligheter i teorifordypningsemnene og ønsket om at «sosiologien skal brukes til å vise det store bildet i de små tinga» (masterstudent).

«Godt dekket?»

Fangen bruker også en del plass på å forsvare den manglende prioriteringen av miljøsosiologi i undervisningen. Ifølge Fangen er det best å fortsette med status quo, ettersom «sosiologien er godt representert på samfunnsgeografiemnet» Global Environmental Change, der fire tekster på pensum er skrevet av sosiologer.

Kan man virkelig si at miljøsosiologi «dekkes godt» når det ikke finnes undervisningstilbud på noe nivå som berører miljøspørsmål? Det er med andre ord ingen mulighet til tidlig spesialisering på miljøfeltet. Samtidig oppfordres sosioiologistudenter til å ta den samme spesialiseringen på master som de tok på bachelor. Miljøinteresserte studenter har derfor bare en, og kun en!, mulighet til å fordype seg i sin faglige interesse: Etter tre år uten noe som helst tilbud må de på fjerde året gå i mot instituttets oppfordring, og velge en ny temaspesialisering – på det nevnte samfunnsgeografiemnet. Isåfall bør de miljøinteresserte være over gjennomsnittet godt forberedt på mastertilværelsen. Emnet går nemlig bare på høsten, og man må derfor søke om plass på emnet bare en uke etter de har begynt på masterprogrammet – og et halvt år før sine medstudenter på sosiologi skal ta sin temaspesialisering. Dermed blir de i tillegg straffet med å måtte ta ti ekstra studiepoeng på det semestret masterstudenter flest omtaler som «helvetessemestret» på sosiologiprogrammet. Et godt tilbud?

Et prinsipielt viktigere spørsmål reiser seg også: Når begynte vi å bruke andre fagfelts (her: samfunnsgeografi) bruk av sosiologisk teori som hvilepute for å slippe å gjøre det selv? Selvsagt skjønner jeg at fagfeltene i dette tilfellet tilhører samme institutt, men med så lite samarbeid mellom studieprogrammene er det vanskelig å forstå logikken. Betyr det at når andre fagfelt begynner å skjønne at sosiologiske perspektiver har noe for seg så trenger ikke vi som sosiologer å sosiologisere lenger?

Lærdommen fra utilsiktede konsekvenser

Jeg vil i denne sammenhengen også gjerne gjøre Fangen oppmerksom på dette utsagnet fra en masterstudent: «Om jeg kunne velge et tidligere tilbudt fag ved ISS, ville jeg valgt «Utilsiktede konsekvenser» og jeg tror ikke jeg er alene om det. Ettersom emnebeskrivelsen har blitt liggende ute som et spøkelse av et kjært barn, har dette på sett og vis blitt et bilde på hvor lite engasjerende dagens tilbud er».

Selv fikk jeg – dessverre – aldri muligheten til å ta faget «Utilsiktede konsekvenser», men har – i tråd med det denne masterstudenten trekker fram – hørt utallige studenter rose dette emnet. Det temaspesialiseringsemnet studenter har skrytt mest av de siste årene er altså et fag som både er teoretisk svært tungt, og der halve faget handlet om klima.

Å virkelig lytte

Studentene er ingen unison masse, skriver Fangen. Heldigvis, sier jeg. Studentenes svar gir grunn til optimisme om at fremtidens sosiologer har lyst til å delta i mange viktige forskningsområder og faglige debatter.

Kan man så bruke dette mangfoldet på en positiv måte? Ja, om man gir studentene mulighet til å i større grad forfølge sine forskningsinteresser. Det trenger ikke skje gjennom å opprette helt nye temaspesialiseringsemner i sosiologi, det viktige er at de blir oppmuntret til og gis mulighet til å forfølge sine faglige interesser. Istedenfor å forsvare hvor vanskelig det er å tilfredsstille alles ønsker, bør man derfor begynne å tenke nytt. Tross alt er det ingen studenter som ber om å få oppfylt alle sine ønsker. Alt de ønsker er et bedre undervisningstilbud, og de gjør det på den eneste måten de kan: Å sette fingeren på det som er viktig for dem selv. Det er beundringsverdig at instituttet ønsker å høre på studentene sine. Men å argumentere på denne måten blir for lettvint. Siden Fangen selv allerede har trukket slutninger på svakt grunnlag vil jeg trekke følgende slutning utfra Fangens fortolkning av resultatene: Dette indikerer tydelig at studentene ikke blir tatt seriøst nok. Instituttet hører kanskje på studentene idag, men i framtida blir de nødt til å lytte.

Hvor skal de så begynne? Et forslag er å starte med å svare på disse spørsmålene: Akkurat hva ved studentenes kritikk er det som “ikke helt treffer blink”? Og mener Fangen virkelig at så lenge sosiologiske perspektiver er representert ved andre studieprogram, trenger ikke sosiologien å tilby dem?

For isåfall burde alle med interesse for sosiologi virkelig begynne å bekymre seg for hvem som skal drive sosiologien framover.

Pin It

4 Responses

  1. Ida Kjeøy sier:

    Det er jo rart at et institutt som sitter på ekstremt mye kompetanse på både kvantitativ og kvalitativ metode, kan basere inntrykket sitt av sosiologistudenters meninger på surveyundersøkelser og en generell følelse av hva som rører seg. Jeg synes både studenter og forelesere fortjener at evalueringsformene gjennomgås skikkelig. Det kan da ikke være sånn her man best plukker opp hvordan studenter oppfatter undervisningen sin?

  2. Katrine Fangen sier:

    Hei, vi lytter til engasjementet hos studentene, og har allerede en stund diskutert mulige endringer av temaer for teori- og temaspesialisering, samt nye temaer som kan bringes inn på innføringsemnene, som SOS1000. Noen av temaene som ble foreslått av studenter i surveyen vil komme inn som forelesningstema enten på innføringsemnet SOS1000 (bl.a. miljøsosiologi), eller som enkeltforelesninger på temaspesialiseringsemnene våre. I tillegg har surveyen inspirert til mulige endringer i de eksisterende spesialiseringsemnene. Vi planlegger generelt en større revidering av teori- og temaspesialiseringer på masterprogrammet. Denne planleggingen er i startfasen og er noe dere vil høre mer om senere. Surveyen er bare en av flere elementer som kan gi spire til hvilke endringer som gjøres. Vi vurderer å gjennomføre nye surveyer, og i tillegg skal vi diskutere nye måter å bygge opp masterprogrammet på, som vil gjøre det enklere å velge samfunnsgeografiemner som alternativ til sosiologiemnene. Vi har også en løpende dialog med forelesere på samfunnsgeografi om hvordan de kan gjøre sine emner mer attraktive for sosiologistudentene ved å bringe inn sosiologiske lærebøker og eventuelt også forelesere, og hvordan vi kan vurdere å gjøre tilsvarende på de sosiologiemnene som kan være aktuelle for samfunnsgeografistudentene. Migrasjon, urbanisme, segregasjon, miljø og globalisering er emner som interesserer studenter (og ansatte) på tvers av fagene. Et slikt samarbeid på tvers er nyttig også fordi det er en del strukturelle rammer som gjør at vi ikke kan tilby for mange emner på hvert av fagene. På sosiologi er det omtrent 55 masterstudenter i hvert kull og for tiden fire teorispesialiseringsemner (høst) og seks temaspesialiseringsemner (vår). Skal vi opprette noe nytt må vi også legge ned noe, blant annet fordi studentene ikke fordeler seg likt på emnene. Det blir nesten alltid noen emner med for få påmeldte. Både studentenes uttrykte ønsker, stabens kompetanse og bredere samfunnsmessige begrunnelser inngår i disse løpende vurderingene av hvilke endringer som bør gjøres. Vi setter pris på faglige innspill, som dine, og vil ta dette med oss i det videre arbeidet med revisjonene.

  3. Torgeir Brandsar sier:

    Jeg er en av de som faktisk har byttet studieprogram og studerer nå innenfor et helt annet fagfelt. Ettersom jeg fortsatt har interesse for faget tenkte jeg å dele noen erfaringer.

    En viktig grunn til at jeg byttet var utvilsomt det at jeg oppfattet studietilbudet som uinteressant. Selvfølgelig er bredden av studietilbudet begrenset av de finansielle, HR relaterte og logistiske betingelsene instituttet opererer under. Spørsmålet som Vilde reiser er hvorvidt denne bredden (eller utvalget) er «optimal». Jeg skal ikke ta opp denne diskusjonen ettersom jeg her er en utenforstående. Istedenfor skal jeg heller skissere en ordning jeg tror hadde gitt muligheten for bredden som blir etterspurt i noen av bloggpostene.

    Ideen er enkel. Istedenfor å dele inn emner i temaer «organisasjon», «stratifikasjon», «sosial epidemiologi» osv. kunne man heller delt inn etter tilnærminger «etnografi», «analytisk sosiologi», «sosial filosofi» osv. Innenfor hver av tilnærmingene kunne man ha en prosjektoppgave. Oppgavens tema er fritt, men må oppfylle kriterier knyttet opp til tilnærmingen, og en lik eksamen for alle der et bestemt problem skal løses med en gitt tilnærming.

    For eksempel en student som er spesielt interessert i influensa kunne da skrevet om det i prosjektet. I analytiske grenen ville det kanskje innebære at studenten måtte tilpasse/lage en matematisk modell eller datamodell som beskriver sykdomsspredning for en gitt epidemi, estimere kostnadene av en epidemi eller lignende. Innenfor etnografi kunne studenten intervjue syke personer for å kartlegge hva terskelen til folk er før de ikke går på jobb, intervjue mellomleder om hvordan de oppfatter at epidemier påvirker bedriftens produktivitet osv.

    Eksamen kunne fortsatt avvikles som normalt. Hvorfor? Fordi en tilnærming til et problem bør være overførbart til et annet problem . Så eksamen kan gi et problem, uavhengig av hvilket tema studenten har valgt bør han kunne bruke tilnærmingen til å løse et annet problem på tilsvarende måte. Man ville dermed muliggjort en betydelig grad av valgfrihet samtidig som man følger standardformen til det moderne universitetet med hensyn til undervisning og vurdering.

    Et problem med en slik ordning jeg skisser er at den står og faller på en antakelse: at man kan gi et bred nok tilbud av «tilnærminger». Dog så vidt jeg kan se så er det kun tre eller fire tilnærminger: «de myke» (intervjuing, etnografi), «de harde» (statistiske/økonometriske tilnærminger), «de formaliserte» (rene matematiske og programmeringstilnærminger) og «de teoretiske» (sosial filosofi o.l. filosofiske undersøkelser). Alle disse tilnærmingene overlapper hverandre i ulik grad, men det kunne vært en meningsfull inndeling.

  4. Katrine Fangen sier:

    Takk for interessant innspill! Enig i at det å tenke helt nytt rundt inndelingen kunne vært fruktbart. Samtidig vil en slik inndeling som du foreslår gjøre at man ender opp uten noen tematisk fordypning etter endt mastergrad. Uansett tar vi med innspillet som et av mange brikker vi kan ha med i «tenketanken» på ulike nivåer framover når det gjelder oppbygning av masterprogrammet og spesialiseringsemnene.

    Jeg vil forresten også nevne at til forskjell fra tidligere er det langt mer blandede vurderingsformer på mastergraden nå. Det å skrive oppgaver om temaer man interesserer seg for er derfor nå mulig både på kvalitativ metode (SOS4010) og på teorispesialiseringsemnene. Prosjektseminar (SOS4050) er også blitt endret – med metodologidel i tillegg til prosjektskissen. Denne metodologidelen tangerer nok noe av det du er ute etter.

Legg igjen en kommentar til Torgeir Brandsar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top