Foto: Rygel, M.C., Wikimedia Commons

Ensidighetssyndromet

i januar 7 | i Utdanning | av | med No Comments

Det skulle være helt nytt. Og enda bedre. Men endringen av kvalitativ metode sto ikke til forventingene.

Høsten 2012 gjennomgikk kurset i kvalitativ metode på bachelornivå store forandringer. Etter en nøye evaluering av kurset og tilbakemeldinger fra studentene, fremsatte en metodekomite forslag for å forbedre kurset på flere punkter. Denne høsten tok jeg kurset på nytt for å forbedre min karakter, og var således spent på om den nye versjonen var en forbedret versjon. Etter endt kurs er jeg dessverre ikke imponert.

Ingen gratispassasjerer, men ingen reell læring

Det var i utgangspunktet et viktig tiltak å forbedre dette kurset. Metodekunnskapene vi tilegner oss gjennom studiet, er noen av de viktigste redskapene vi har for bruk senere i studiet og i arbeidslivet. Som de potensielle forskerne vi er, er kunnskap om metode og metodiske ferdigheter uhyre viktig. Faget ble utvidet med hensyn til både forelesninger og seminarer, og eksamensordningen ble strukturert slik at seminaroppgavene skulle telle på endelig karakter. En siste stor endring var at disse oppgavene skulle skrives individuelt. Jeg betviler ikke at individuelt ansvar og tellende oppgaver kan ha hatt positive konsekvenser for studentenes egeninnsats. Og muligheten til å surfe gjennom som gratispassasjer har også således blitt fjernet. Men hva angår de store forbedringene av seminaropplegget, er jeg mer tvilende.

Jeg har fulgt seminarene i dette emnet ved to ulike anledninger, ved to ulike undervisningsopplegg og fått to ulike resultater. Jeg var altså svært spent i forkant av undervisningsrunde nummer to, men endte opp skuffet ettersom de store forbedringene kanskje lå mer i ordene.

«Treningsstudio, trafikknutepunkt, kjøpesenter»

Seminaropplegget skulle være helt nytt. Og bedre. Overraskende nok var oppgaveoppfordringene nøyaktig de samme som forrige gang. Treningsstudio, trafikknutepunkt, kjøpesenter. Utvidelsen av seminarene er etter min mening en god idé, særlig forslaget fra metodekomiteen om å bruke seminarer til øvelsesoppgaver. Men seminarene ble i all hovedsak benyttet til å snakke løst om ting vi kanskje kunne tenke oss å skrive om. I tillegg ble deler av tiden satt av til arbeid med oppgavene på seminarene og spørsmål om egen oppgave rettet til seminarleder. Igjen savnet jeg muligheten til å tilegne meg et bredere spekter av metodiske ferdigheter.

Med andre ord: To og et halvt år etter første deltakelse, fant jeg meg selv igjen i samme seminarrom, med lignende oppgaver og i praksis samme opplegg – til tross for at metodeundervisningen i mellomtiden hadde blitt grundig evaluert og skulle ha vært kraftig forbedret.

En kan allikevel med dette ikke utelukke at forbedringer har funnet sted, som for eksempel at oppgavene nå er individuelle og tellende på endelig karakter. Jeg fulgte ikke forelesningene, og må av den grunn påpeke at denne vurderingen begrenser seg til seminaropplegget. For min del er det som regel på seminarene jeg lærer mest. Ved enden av denne seminarrekken ville seminarleder ha min uformelle vurdering av seminarene før og nå, og jeg forklarte som best jeg kunne slik jeg har gjort her. Det nye i opplegget fremsto ikke som noe nytt. Eller bedre. Men kanskje var det, slik min nåværende seminarleder antydet, den forrige seminarlederen som var eksepsjonelt dyktig. At seminarene fremsto like, virket av den grunn som en tilfeldighet avhengig av seminarleders kompetanse og deres egne valg.

Ensidighetssyndromet

Endringer eller ei, vil jeg som har fullført bachelorgrad i sosiologi, påpeke at den største likheten mellom – og svakheten i – de to oppleggene er en ensidig tilnærming til faget. Det vil være vanskelig og irrasjonelt å svekke feltarbeidets og intervjuets relevans, men det blir samtidig lett å tro som ny student at dette er alt kvalitativ metode dreier seg om. Diskursanalyse, som et eksempel, er nå som før nærmest utelatt fra fagets pensum. Interessant nok er det dette og mer inngående tekstanalyse jeg fikk mest brukt for senere i studiet. Å lese om metode fører ikke nødvendigvis til utvikling av egne metodiske ferdigheter. Mer tid til å øve seg på oppgaver knyttet til pensum, nettopp slik komiteen anbefalte, kunne kanskje ha løst noe av problemet.

Joda, så avsluttet jeg semesteret og emnet med en bedre karakter enn forrige gang. Men slik det fremstår for meg er tre års akademisk skrivetrening i forkant av dette forsøket en mer nærliggende årsak til den hakket kvassere karakteren, snarere enn de store det store læringsutbyttet.

Pin It

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top