Grånende sprengkraft

i november 12 | i Vitenskap | av | med No Comments

God sosiologi har sprengkraft. Pass bare på å sprenge bort gråsteinen, ikke gullet.Tidligere i høst kunne en spennende forskerkåring følges i Morgenbladet: En fagjury hadde lett seg fram til de ti fremste forskerne under førti. Fra samfunnsvitenskapelige disipliner fant man forskere fra statsvitenskap, samfunnsøkonomi, psykologi, jus og historie på lista. Samfunnsvitenskapene var med andre ord godt representert, men likevel ingen sosiologer inkludert. Hvorfor glimtet faget som skal stille de store, dyptgripende spørsmålene med sitt fravær?

Selvsagt kan det innvendes at ikke alle fagfelt får plass på en slik liste, men det er slett ingen grunn til at sosiologer skal mangle ambisjoner. For førti-femti år siden hadde representanter fra vårt fag garantert funnet veien til topp ti. Hvorfor er det så lenge siden vi har funnet gull blant gråstein?

Evne og vilje til å sette spor

Før vi kan svare må det etableres hva som kjennetegner god forskning, og Morgenbladets fagjury har allerede gjort en grundig gjennomgang. Hvilke kriterier har de lagt til grunn for sin kåring? Et kriterium var selvsagt at forskerne skulle være unge – under førti år – noe som ekskluderer mange dyktige fagfolk. Men innenfor disse rammene hadde juryen lagt vekt på kriterier som enkelt kan oppsummeres i følgende: Kandidater som gjennom  faget sitt er istand til å prege både forskersamfunnet de er en del av og den mer alminnelige offentlighet.

Juryen trekker fram at det ikke er nok å produsere fremragende forskning. For å nå til topps i kåringen ble det stilt krav om at forskningen også virket fornyende og stimulerende på fagutviklingen eller samfunnsdebatten. De utkårede forskerne beskrives som å være preget av nysgjerrighet, entusiasme og et syn på forskning som noe langt mer enn en jobb. De har et ønske om å spille en rolle og de setter varige spor.

Denne beskrivelsen koblet mot spørsmålet om hvorfor det ikke fantes andre sosiologer på lista gir meg lyst til å stille enda et spørsmål (og jeg spør fordi jeg ikke vet svaret selv): Hvilke av dagens unge, norske sosiologer kan beskrives som dette?

Å se og skape forbindelser

Thomas Hylland Eriksen påpeker at alle de utplukkede forskere utmerker seg på en måte som er særegen i en forskning som stadig blir mer spesialisert – der stadig flere vet mer og mer om mindre og mindre. Samtlige vinnere av kåringen ser forbindelser mellom sine spesialiteter og større spørsmål. I tillegg ser alle viktigheten av å etablere forbindelser mellom grenseflatene til andre disipliner. Både for å øke forskningens relevans og for å komme opp med ideer man ellers ikke ville fått.

Her kan sosiologer med hell gjøre seg noen merknader. Skal fremtidens sosiologi bli lynende god avhenger det av hvordan dagens sosiologer blir skapt. Her bør det stilles enda flere spørsmål, som hvorvidt god sosiologi er kjennetegnet av de samme kriteriene som blir vektlagt her? I teorien skal det jo være sånn. For hva kjennetegner faget vårt mer enn å undersøke koblinger mellom mikronivå og makronivå – mellom de store samfunnsstrukturene og de små detaljene forskere ofte jobber med på individnivå? Og er ikke sosiologien, den bredeste av alle samfunnsvitenskapene, den disiplinen det ville vært mest naturlig for å arbeide tverrfaglig for?

Tydeligvis er det ikke slik i praksis, for norsk sosiologi marsjerer i en tydelig retning: Mot  stadig økt spesialisering. Det sies nemlig at vi bør holde oss til det vi kan best. Slik lar vi andre fagfelt spise seg inn på våre områder og sitter igjen som tiltaksløse vitner til at den sosiologiske fantasien svinner hen.

Den magiske ingrediensen

I samme forskningsbilag som de unge, lovende forskerne ble presentert bekymrer Lone Frank, vitenskapsjournalist i Weekendavisen i Danmark, seg over et akademisk system som i høy grad belønner kvantitet over kvalitet. Har hun en løsning? For Lone Frank er den magiske ingrediensen som kan revolusjonere forskning «menneskelig kreativitet». Tankens kraft. Simple as that. Og likevel så forbanna vanskelig, i en tid der forskningen – i Franks egne ord – er «mer omfattende og industriell enn noen gang før».

Dette kommer fra en journalist som har bidratt til å tilgjengeliggjøre vitenskap i mange år, og som underveis har gjort seg mange tanker. For eksempel mener Frank å observere at det i dag blir stadig vanskeligere å generere nye ideer i skyggen av kravet om stadig høyere produksjon. Som hun påpeker: «Især unge forskere, som ellers befinner seg i sin mest kreative livsfase, er i årevis bundet til i stor grad å forfølge sine veilederes overordnede og til tider gamle ideer».

Å pusse på, ikke sprenge bort, gullet

Frank kan her være på sporet av noe viktig, av den enkle grunn at Morgenbladets lovende forskere har enda et fellestrekk de deler: De uttaler at det viktigste øyeblikket i deres karriere ikke var dagen de fant svaret med stor S. Istedet lå gjennombruddet i spørsmålet de fikk øye på.

Slike øyeblikk oppleves ikke om man ikke gis mulighet til å tenke sjæl, og det siste spørsmålet for denne gang blir derfor: Blir morgendagens sosiologer gitt den muligheten – i stor nok grad?

Det kan være sprengkraft i god sosiologi. Bare pass på å ikke sprenge bort gullet blant gråsteinene da, kjære, kjære voksen-sosiologer.

Pin It

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top