Vi faller som fluer

i november 5 | i Utdanning | av | med 2 Comments

Er det noe ved undervisningstilbudet ved ISS som gjør at dyktige studenter rømmer sosiologifaget?Det ser ut til å være noe ved studieprogrammet for sosiologi ved UiO som gjør at studenter mister motivasjonen. Nå snakker jeg  ikke om unnasluntrende latsabber som ville forsvunnet på sikt uansett. Det dreier seg om de som  i utgangspunktet er flinke og faglig engasjerte – men med falmende motivasjon. Slik burde det vel ikke være?

Premisset her må selvsagt være at man ønsker å beholde de dyktige studentene – de som bryr seg om og har meninger om faget sitt. Utfra det vil jeg spørre: Hva får de til å miste motivasjonen? Jeg kjenner langt fra alle sosiologistudenter, men jeg kjenner ganske mange – og garantert flere enn den gjennomsnittlige professor. For å minske den berømte avgrunnen mellom professorer og studenter bør disse løftes fram. Kanskje kan det hjelpe oss med å forstå hvor faget står idag.

Å stå ved en korsvei

Jeg har en venn. Han går på sosiologistudiet, og skal begynne på master til neste år. Superdyktig, glødende interessert i faget sitt. Likevel har han sterke sjelelige kvaler om hvorvidt han skal velge å gå på masterprogrammet i sosiologi. Et annet eksempel – en venninne. Hun er ferdig med bachelorprogrammet i sosiologi, og tar nå en pause fra studiene. Historien er den samme: En glup student som egentlig er veldig klar for master. Hun bestemte seg likevel for å vente: Studieløpet ved ISS frista så lite.

To sosiologistudenter som begge står ved en korsvei og lurer på om veien som sosiolog er noe å trakte etter. Hvorfor denne tvilen?  I en ideell verden hadde sosiologifaget hatt gleden av å bli utfordret og fylt med slike dyktige hjerner!

De som valgte sosiologien

Mens jeg prøver å pusle sammen et svar blander flere stemmer seg inn. Andre venner, bekjente, folk som har studert sammen med meg på masterprogrammet. Jeg har ofte tenkt tanken: Så mange dyktige folk! Så mange som begynner på master med glødende faglig entusiasme, og gleder seg til å ta fatt. Men – dessverre – i løpet av studieløpet skjer det noe. Gnisten slukkes. Mange mister inspirasjonen.

En fikk høre at han ikke burde skrive en teoretisk oppgave på master, det er for vanskelig og ambisiøst å sikte mot. Nå har motivasjonen forsvunnet. En skifta fullstendig beite, etter nesten fem år på sosiologi med A-er og overstrømmende sosiologisk nysgjerrighet. Flere har tatt permisjon midt i studiene av ren mangel på inspirasjon. Og ja, noen slutter – sånn vil det alltid være. Men for mange forandres en genuin interesse for faget til en lyst til «å bare bli ferdig med disse greiene»: Å få det overstått.

Jeg kjenner meg igjen. Selv har jeg vært vanvittig uinspirert. Instituttet kan takke Berkeley for at jeg ble inspirert til å ta en master. De kan takke min daværende kjæreste for at jeg begynte i Oslo. Og de kan takke miljøer utenfor instituttet for at jeg fant inspirasjon og vilje til å bli motivert til å jobbe med masteroppgaven.

Det bør være lov å stille spørsmålstegn ved om det er slik det bør være.

Kveler undervisningstilbudet motivasjonen?

Disse studiekvaler og valg som trekkes fram her deler et fellestrekk. For hvorfor vurderer min venn så sterkt å velge et annet masterprogram enn sosiologi, til tross for at han brenner for faget sitt – og  akademisk ansatte ved instituttet personlig har oppfordret ham til å fortsette?

Det handler om undervisningstilbud, temaspesialiseringer og valgmuligheter. Min venn oppsummerer det slik: «Jeg beklager ISS, men dere har på magisk vis klart å samle alle de temaer i sosiologien som virkelig ikke er engasjerende eller interessante!». Videre: «All entusiasme falt død om etter å ha sett måten masterprogrammet presenterer seg selv på. De samme pilarene går igjen i absolutt alt, og overhodet ingen av dem  finner jeg interessante. Det er stygt å si det: Jeg er grunnleggende nysgjerrig og kan finne noe interessant i det meste, men det er få fag jeg vet om som har så mange uinteressante temaer som sosiologien»

Og bachelorinnen som foreløpig har valgt bort master? Hun sier at hun ikke fant noen inspirasjon til noe hun ville skrive master om på temaspesialiseringsemnene på master. Det er mange med henne, meg selv inkludert : Studenter som sier at ingenting egentlig frista  Teorien og metoden var bra, men de måtte bare velge en tilfeldig spesialisering.

Så faller de fra som fluer…

Hva er det verste med dette? Det er disse  lite fristende og fastkjørte temaspesialiseringsemnene som vi blir oppfordret til å «gå videre med». Instituttet oppfordrer studentene til å ta samme spesialisering på master som de tok på bachelor, og så bør de skrive masteroppgave relatert til det samme. Tar man en doktorgrad er det samme visa: Bygg på det du allerede starta på.

Slik faller dyktige, nytenkende studenter fra – som fluer. Her må legges til, de som er glødende interessert i ulikhet, marginalisering og migrasjon blir jo igjen – og misforstå meg rett: Det er nok av flinke folk blant dem og! Problemet er at de dyktige studentene som brenner for annet enn eliteforskning, rusmisbrukere og somaliske flyktninger ikke kan utstå tanken på å pine seg gjennom flere år med studier av noe de slett ikke interesserer seg for – «bare for» å få muligheten til å bli forsker. Dermed forlater de sosiologien. Vi har tross alt nok av andre spennende muligheter,

Hva skal man så gjøre med det? Jeg kan hvertfall fortelle dem hva man ikke bør gjøre: Slutt å rope etter at «studentene selv må ta ansvar». Ansvaret er slett ikke deres. Ja, studentene bør høres: De kan rope varsko og fortelle hvor skoen trykker. Alt i alt er det likevel ISS og sosiologien som fagfelt som taper – på lang sikt. Det bør de ta på alvor.

 

Pin It

2 Responses

  1. Heidi sier:

    Artig kommentar.
    Hvilket beite bytta din kompis til, og hvilken master snuser den andre kompisen på?
    Alltid interessant å høre hva folk går over til etter å ha gått på et alt for lite inspirerende og imøtekommende studieprogram, hvor du lærer om demokrati og rasjonalitetens jernbur – og kun får mulighet til å oppleve sistnevnte….

  2. Vilde B. Huseby sier:

    Hehe, det kan virke som du kjenner deg igjen i noe av dette? Jeg vil helst være litt varsom med å gi info som kan identifisere folk som ikke har gitt samtykke til det, men kompis nummer to er hvertfall veldig åpen på at jeg kan si at han snuser på TIK-masteren (teknologi, innovasjon og kultur). Tror mange som ikke finner et tilbud om den retningen/ fagkombinasjonen de selv er interessert i gjør nettopp dette: Begynner på tverrfaglige studieprogram på master istedet. Selv vurderte jeg sterkt å begynne på SUM, av samme grunn. Men jeg tror nok det er sant som kameraten min sier; at problemet er at det ikke finnes noe fullgodt mastertilbud noe sted ved UiO. Han skulle jo helst gått på sosiologi. Om det hadde vært litt mer rom for hans interesser der…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top