Sosiologien som empirisk filosofi

i oktober 29 | i Vitenskap | av | med 5 Comments

Det vil være et stort tap for faget om sosiologien fortsetter å forsømme sin rolle som formidler av filosofiske innsikter.Jeg reagerer med hele mitt sosiologiske vesen på det jeg opplever som en utbredt tendens til manglende interesse for store perspektiv. Det er ingen syntetiserende ambisjoner i faget lenger. Da vi lever under et paradigme som tilsier metodisk og tematisk mangfold, mener jeg det bør søkes en samlende orientering av sosiologifaget.

Arven fra 68-erne: Den åndsfraværende kritikken

Nå er denne tendensen kanskje ikke spesielt vanskelig å forstå som en følge av vitenskapens spesialiserende og fragmentariske egenskaper. Sosiologien bør ikke lengre ta seg råd til å følge denne utviklingen. Dette skyldes enkelt og greit den forståelsen av sosiologien jeg vil legge til grunn: Nemlig at sosiologien er og bør være det samfunnsfag som særlig studerer mikro/makro-relasjoner, institusjoner, uintenderte konsekvenser og samfunnet som fenomen.

Problemet ligger i det som har blitt en sosiologisk ryggmarksrefleks etter 1968; den obligatoriske og ofte åndsfraværende kritikken av stor teori. Kort sagt mener jeg sosiologien forsaker sin akademiske og offentlige rolle som iakttaker av makrosystemer og uoversiktlige fenomener ved å videreføre denne arven fra 68-erne. Jeg vil heller ta til orde for en forståelse av sosiologien som en empirisk (praktisk orientert) filosofi, for å bøte på dette. Men først en liten gjennomgang av andre foreslåtte sosiologiforståelser:

Sosiologi er…

Det finnes mange måter å definere sosiologi på, som studiet av:

– Samfunnet

– Mennesket i samfunnet og samfunnet i mennesket, samt en refleksjon over moderniteten (wikipedia)

– Den sosiale orden / sosial orden (Tony Fitzgerlad)

– Forutsetningene for, oppkomsten av og samspillet mellom samfunnets ulike elementer. Er ikke sektor-spesifikk og en lære om sosiale systemer (snl.no)

– Forholdet mellom mennesker (yrkesbeskrivelse på utdanning.no)

– Sivilsamfunnet

– Det sosiale (jmf Giddens 1989)

Når det tydeligvis ikke lar seg gjøre å komme til enighet om hva sosiologi strengt tatt er, vil jeg heller forslå at man orienterer faget etter et enhetlig program eller en faglig norm. Selvsagt er sosiologien så meget og mangt, men fagets ambisjoner og endelige mål bør spisses og diskuteres framfor å spres for alle vinder. Min oppfatning er at sosiologiens funksjon er å virke som en empirisk filosofi – altså et fag som formidler filosofiske innsikter nedover abstraksjonsstigen, anvender innsiktene i eget fag, samt tester og validerer dem.

Sosiologiens plass på abstrakssjonsstigen

Hvorfor er relasjonen mellom sosiologi og filosofi så sentral? Når sosiologien studerer samfunnet, og samfunnet er en abstrakt idé (kall den gjerne filosofisk), som har praktiske innvirkninger på hvordan mennesker fungerer sosialt, burde denne relasjonen følge naturlig av de overlappende interessefeltene. Sosiologien har etter kritikken av Parsons (som gikk ut på manglende bakkekontakt, for å være lenestolssosiologi og ikke være etterprøvbar) prioritert fenomener av lavere abstraksjonsnivå. En bør ha klart for seg at denne formen for sosiologisk praksis verken er alt sosiologien kan studere, eller at dette er en uttømmende forståelse av faget. I figuren av abstraksjonsstigen er de disiplinære relasjonene illustrert, rangert etter de fagenes generelle abstraksjonsnivå:

Filosofi
|
Sosiologi
|
Antropologi/Statsvitenskap/Økonomi
|
Psykologi
|
Biologi
|
Kjemi
|
Fysikk

(Figur 1. Disipliner rangert etter generelt abstraksjonsnivå i meget forenklet form. Relasjonene kan variere. Av: forfatteren)

Av dette kan man se at sosiologien står i posisjonen mellom filosofi og de andre samfunnsvitenskapene. Man kan se hver disiplin for seg som et kontinuum (spenn) som strekker seg internt fra liten til stor grad av abstraksjonsnivå, før det overlappes med nærliggende disipliner. Når sosiologien først og fremst praktiseres som en relativt «jordnær» aktivitet, preget av grounded theory og utredningsarbeid, befinner man seg i den nedre delen av skalaen; altså innenfor generelt lav grad av abstraksjon. Dette er det ingenting i veien med. Poenget er snarere at vi bør vokte oss for at dette går på bekostning av sosiologiens rolle som formidler av filosofiske innsikter.

Vi kan kalle den mer abstrakte delen av sosiologien som en form for empirisk filosofi. Sosiologien har evnen til å operasjonalisere filosofiske innsikter til bruk i samfunnsvitenskapen. (Habermas er et godt eksempel på at dette har blitt gjort, og at det fungerer). For der filosofien er en ytterst abstrakt aktivitet med få krav om empirisk belegging utover logisk analyse, lever sosiologien under en konstant forventning om empirisk forankring, i det minste direkte empirisk relevans.

Hvorfor ha kjennskap til abstrakt sosiologi

Her følger noen punktvise grunner for hvorfor leseren bør stifte nærmere bekjentskap med stor, ambisiøs teori:

-Sosiologisk forestillingskraft: Kanskje den mest kjente egenskapen ved sosiologen er evnen til å ta på seg ulike «briller» for å se sosiale fenomen fra ulike perspektiv. Filosofien sitter på et vell av tanker og idéer om samfunn og sosialitet som vi kan innfatte i brillene. Dette er bare naturlig siden  sosiologien i ytterste instans er en utøvelse av filosofi, da faget søker å forstå det som opprinnelig er sosialfilosofiske spørsmål.

-Bredde gir dybde: Siden sosiologien spenner seg over et enormt spekter på abstraksjonsstigen, kan faget gjennom arbeidsdeling mellom arbeider av høy og lav abstraksjon nå både dypere og bredere, ved å anerkjenne abstrakt tenkning som et reelt bidrag.

-Økt evne til å overskue det komplekse: Å gjøre sosiologien til en empirisk filosofi er spesielt nyttig da det trener oss i abstrakt tenkning. Det er fremdeles behov for et samfunnsvitenskapelig fag som direkte retter seg inn mot å forstå makroskopiske prosesser og systemer, samt hvordan makro aggregeres fra mikro. Hvis sosiologien skal være noe annet enn en tungt formulert «common sense», må faget orientere seg mot å vinne innsikter som strekker seg utover hverdagserfaringen. Det kan gjøres ved å fokusere på det komplekse og uoversiktlige.

-Faglige ambisjoner: Sosiologien skal ikke bare forstå det lille, men også søke en forståelse av det store, blant annet gjennom å plassere det lille inn i større sammenhenger. For å ta dette steget kreves det gjerne en form for abstraksjon. Dette bør være en faglig ambisjon for sosiologien, da den ikke skal være en utelukkende ideografisk disiplin (beskrive det enkeltstående), men søke generalisert og generell kunnskap om samfunnslivet.

-Nytteverdi: Det er trist hvis all kjennskapen studentene har (og får) til sosiologiens siste store forsøk på stor teori, bare forblir på et nivå av uinformert kritikk. Man kan komme med all slags kritikk av disse forsøkene, rettmessig og urettmessig, men det endrer ikke det faktum at få teorier kan påberope seg samme nytteverdi (heuristisk). Om deres teoretiske rammeverk er ontologisk korrekt, blir et annet spørsmål. Det bør allikevel ikke råde noen tvil om at disse forsøkene har virket ytterst stimulerende og fruktbart for den faglige diskusjonen.

Til sist – enhver sosiolog bør lære å se faget sitt som del av det større filosofiske og vitenskapelige prosjekt, om så bare for dannelsens skyld. Da kan vi lære å se kunnskapen vår som mer enn bare et instrument, men også som en del av et et karakterbyggende prosjekt av oss selv som kritisk reflekterte samfunnsborgere. I så måte er sosiologien et særlig nyttig fag, så fremt det ivaretar sin rolle som formidler av filosofiske innsikter.

Pin It

5 Responses

  1. Vilde B. Huseby sier:

    Veldig interessant å tenke på sosiologien som en «empirisk filosofi». Det er en måte å betrakte faget på som vi sjelden tenker over – og nettopp det har jo en verdi i seg selv: å se faget fra en annen vinkel kan få oss til å oppdage noe nytt ved det.
    Har du noen tanker om hvordan vi kan få bedre kjennskap til abstrakt sosiologi? For eksempel – bør man lese seg opp på dette på fritiden/ er det noen spesielle fag som er lure å ta (innen sosiologi eller på andre fag) og har du selv noen gode lesetips til den som vil sette seg mer inn i det?

  2. Magnus Heie Gregersen sier:

    Godt anslag her, men syns dette lett kan bli litt for vagt (ikke noe paradoks her -selv om vi snakker såkalt «abstrakt sosiologi» må vi operasjonalisere det). For å bidra litt her kan jeg anbefale Mario Bunges «The Sociology-Philophy Connection» (1999), hvor forfatteren drøfter flere områder hvor filosofien kan og bør brukes konkret i sosiologisk forskning. Temaer som Bunge mener krever filosofisk innsikt er blant annet mekanismer, forklaringe og hvordan måle noe i samfunnsvitenskapelig forstand. Sånn jeg forstår Bunge mener han at sosiologi hviler på en rekke filosofiske grunninsikter som må tas på alvor, samtidig som mye av sosiologien kan berike og korrigere filosofiske innsikter om hvordan mennesker forholder seg til og interagerer i verden.

  3. Erlend Kirkeng Jørgensen sier:

    Jeg har noen viktige tilføyelser til teksten å komme med:

    1.To former for abstraksjon: Som følge av plassmangel og et ønske om å ikke komplisere innlegget mer, ble jeg nok i overkant vag, særlig hva angår typen abstraksjon jeg snakker om. Modellen slik den nå står, er heller en ontologisk stige framfor teoriabstraksjon. Altså blir disiplinene rangert etter graden av abstraksjon på studieobjektet – kall det gjerne objektabstraksjon. Teksten framstår nok som om den ønsker å rangere disiplinene etter deres ulike grad av teoretisk abstraksjon – altså i hvilken grad de teoretiske beskrivelsene er abstrakte. At objektet til de ulike disiplinene varierer i abstraksjonsgrad kan illustreres ved at feks geologen (stort sett) studerer fysiske, konkrete og observerbare tilstander i verden, mens en filosof sitt studieobjekt kan være metafysisk, uhåndgripelig og dermed abstrakt. På samme måte er sosiologien (som samfunnslære), mer objektabstakt enn antropologien (som menneskelære). Men det trenger ikke være noen korrelasjon mellom studieobjektets grad av abstraksjon, og de teorien som skal beskrive objektets grad av abstraksjon. Slik kan det ha seg at noe av det mer abstrakte innen teori kommer fra feks kvantemekanikken i fysikk, og at veldig konkret teori kan komme fra feks handlingsfilosofi/-sosiologi.
    Nå kan det virke som jeg har forkastet synet på min egen modell som en representasjon av teoretisk abstraksjon og bare gjeldende som objektabstraksjon. Jeg vil allikevel fastholde et normativt syn på sosiologiens posisjon som både mer objekt- og teoriabstrakt enn andre samfunnsfag. Dette gjør jeg nettopp fordi jeg mener sosiologien har potensialet til å være begge deler. Tekstens hensikt er derfor å eksponere sosiologier med andre definisjoner av eget fag, at dette også kan være en forståelse.

    2.En alternativ modell: Når man nå ser skillet mellom teori- og objektabstraksjon, kan man se for seg at modellen kunne heller kunne vært sirkulær, slik at filosofi og fysikk møttes, framfor å stå i hver sin ende. Aller helst burde matematikk vært en del av modellen, som selve bindeleddet mellom øvre og nedre del av stigen. For matematikk er en fundamentalt abstrakt geskjeft, som bare står i et ideelt (i platonsk forstand) forhold til den fysiske verden, og er møtestedet for abstraksjon og praktikk

    3.Hvordan få kjennskap til abstrakt sosiologi: Vilde spurte om dette, og Magnus ga i grunn et veldig godt svar. Jeg kjenner ikke til Bunges bok, men det jeg har lest om den blir en direkte og naturlig forlengelse/fordypning av det jeg skriver om over. På studiet får vi kjennskap til en rekke abstrakte teorier og begrep. Det jeg ville forslått var et sterkere innslag av eksplisitt vitenskapsteori. Vitenskapsteorien inngår i mye av det sosiologer driver med, men er helst innpakka i andre sammenhenger. Undervisning i filosofi og matematikk burde være et godt utgangspunkt. Kanskje særlig det nye filosofiemnet som starter fra og med neste semester – innføring i logikk.
    Mats Lillehagen anbefaler også Mjøset sin artikkel om teori på høyt og lavere nivå, for å bedre forståelsen av hva som kjennetegner den abstrakte formen. Selv vil jeg legge til at, til tross mitt engasjement for å se sosiologien som en naturlig empirisk forlengelse av filosofien, deler jeg Luhmanns ambisjon om å bevege oss bort fra filosofi, og til teori. Dette innebærer et brudd med det han kaller gammeleuropeisk tekning (kontinentalfilosofi), samt et brudd med teoridannelsens antroposentrisme og humanisme. Jeg deler Luhmanns syn på at god samfunnsteori

    Dermed kan jeg anbefale følgende litteratur:
    -Moeller, Hans-Geord. «The radical Luhmann» (2012)
    -Bunge, Mario. «The Sociology-Philophy Connection» (1999)
    -Mjøset, Lars (2007): “ Om teori på høyt og lavere nivå”, s. 333-375 i Johs. Hjellbrekke, Ole J. Olsen & Rune Sakslind (red.), Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet. Festskrift til Olav Korsnes. Oslo: Unipub. (43 sider) Tilgjengelig på internett.

  4. Mats Lillehagen sier:

    Det er i det hele tatt veldig mye interessant som kan leses om slike temaer.

    I samme gate som Bunge vil anbefale Rosenbergs «philosophy of social science», som tar opp forholdet mellom filosofisk vitenskapsteori og sosiologi mer eksplisitt. I tillegg drøftes forskjellige varianter av samfunnsvitenskapelig teoridannelse, samt forholdet til biologien.

    Når det gjelder forholdet mellom de ontologiske nivåene, særlig forholdet mellom struktur-aktør og biologi kan disse bøkene anbefales: «the embodied mind» av Varela, thompson og Rosch; » thought in a hostile world» av Sterlny og «philosophy of psychology» av Bermudez.

    Den retningen som kanskje forholder seg mest eksplisitt til (analytisk) filosofi om dagen er nok analytisk sosiologi. Her anbefales særlig antologiene «analytical sociology and social mechanisms», samt «Oxford handbook of analytical sociology». Disse tekstene er særlig opptatt av hvordan filosofiske innsikter i forklaring og til en viss grad ontologi kan overføres til sosiologien. Ellers bør også Winship og Morgans «Counterfacutals and causal interference» og Goertz og Mahoneys «a tale of two cultures», som begge forholder seg til det filosofisk-logiske grunnlaget for sosiologisk metode.

    Så vidt jeg vet er få av disse tekstene pensum på UiO-fag. Selv vil jeg anbefale erkjennelsesteori og vitenskapsfilsofi, samt bevissthetsfilosofi som gode introduksjoner til en mer abstrakt tenkemåte. Også politisk filosofi(statsvitenskap) og etikk og politisk filosofi(filosofisk institutt) gir gode innføringer til sentrale tenker i den normative tradisjonen. Slike normative tanker kan være viktige og relevante for sosiologer. Dessuten finner man grunnlagsdiskusjoner om hvordan samfunnet skal konseptualiseres (noe jeg prøver å gi et eksempel på via Rawls i kommende socius). For eksempel er Hobbes «Leviathan» og Humes moralfilosofi gullgruver når det gjelder diskusjon av ordensproblemet, aktør-struktur og handlingsmodeller.

    Idehistoriefag som tar for seg tenkning om samfunnet gjennom tidene er heller ikke dumt. Å kjenne denne tradisjonen er et godt grunnlag hvis en ønsker å fortsette «de store» debattene omkring samfunnets vesen osv. Dessuten er de viktige for å forstå hvilke rammer mer empirisk orientert sosiologi arbeider innenfor. Sosiologer har etter min mening også godt av å bli eksponert for en mer logisk presis måte å argumentere på. Her kan filosofi bidra positivt:)

    Til slutt bør det også nevnes at Harald Grimes «samfunnsvitenskapelige tenkemåter», som brukes på exfac, har svært mange gode referanser for den som vil sette seg inn de abstrakte debattene/fordype sin forståelse av rammene for vår tenkning om samfunnet.

    PS! Vi må nok konkurrere om navnet empirisk filosofi. Blant annet en del psykologer og hjerneforskere som syssler med å kartlegge våre filosofiske intuisjoner under fanen «empirisk filosofi». Dette blir ikke helt det samme;)

  5. Erik F. Rasmussen sier:

    Vi må ha begreper, data, ideer om forholdet mellom dem, og gjennomførbare fremgangsmåter for besvarelse av forskningsspørsmål. Hvorvidt vi er på et «høyt» eller «lavt nivå», bør avhenge av forskningsspørsmålene. Og jeg anser det som gyldig (og berikende) at man også befinner seg på et høyt generaliseringsnivå, i tillegg til andre nivåer. Sosiologier bør holde med Silverman, ikke Mjøset, i debatten om grensene for sosiologisk teori: Det er teoriens fruktbarhet som bør betinge hvorvidt vi bruker den eller ikke.

    Om dette gjør sosiologi avhengig av filosofi blir fort en tautologisk problemstilling. Om vi med filosofi mener systematisk refleksjon, og med aktiviteten «å filosofere» mener å reflektere (tenke) systematisk, da er det klart at ingen vitenskapelig disiplin klarer seg uten. For hva er vitenskapelig kunnskap, om ikke systematisert (hverdags)erfaring?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top