50 nyanser av askegrått

i oktober 1 | i Praksis | av | med No Comments

Skulle jeg tegnet en samtidsdiagnose over Institutt for sosiologi i farger ville jeg valgt nyanser av grått.Fargekartet skulle vært prydet av femti nyanser av grått. Ikke fordi jeg tror det foregår like grenseoverskridende aktiviteter ved Institutt for sosiologi som i forfatter E.L. James roman. Snarere fordi bokens vaskeseddel sies å love mer spenning enn hva innholdet oppfyller.

Blindern har fått fem år av livet mitt, og de fleste er gitt Institutt for sosiologi. I løpet av disse årene har sosiologien blitt en viktig del av mitt liv. Jeg skulle så gjerne sagt at det var Institutt for sosiologi sin fortjeneste. I stedet er det miljøer utenfor instituttet som har inspirert meg til å fortsette.

Kranglete provokasjon?

Kritikken som vil bli rettet her er ikke ny. Andre har stilt den før meg, og gjennom Socius har jeg fått bruke mye trykksverte på den. Nylig benyttet jeg også Aftenpostens debattspalter til å klistre debattredaktør Knut Olav Åmås sin merkelapp ”norsk forskning er middelmådig” også på sosiologien.

Men hvorfor denne kritiske innstillingen? Hvorfor risikere at det etablerte sosiologimiljøet ser meg som en kranglevoren provokatør? Slett ikke fordi jeg mener all norsk sosiologi er dårlig. Tvert imot. Målet er i stedet å rette søkelyset på viktige problemer: Temaene vi studerer begynner å gå ut på dato. Undervisningstilbudet treffer ikke. Og nyskapende studenter faller fra.

Bloggen som symptom

Før brant jeg inne med frustrasjonen. Lurte på om det var noe feil med meg. Kunne tenke tanken: Skjønte jeg ikke sosiologien? Så jeg vurderte å hoppe av. Skifte beite. Finne noe annet det virket som jeg forsto, og som forsto meg.

Når jeg nå har snudd, og i stedet valgt å sette ord på frustrasjonen, har det en enkel årsak: Jeg har skjønt at jeg ikke er alene. Jeg har oppdaget at mange studenter har sittet som meg, på hver sin frustrerte haug. Bloggprosjektet som nå blir satt i gang av studenter ved UiO kan leses som et symptom på dette.

Sosiologien taper

Jeg oppdager stadig ulike brikker, og de kommende blogginnleggene vil søke å pusle dem sammen. Her er noen av – de urovekkende – bitene jeg har samlet på veien: Sosiologistudenter stiller seg undrende til nytten av faget (og hvem skal forstå sosiologien, om ikke sosiologene selv?). Det er høyt frafall på sosiologiprogrammet (høyere enn normalen). Flere, som i utgangspunktet elsker sosiologi – elsker akademia! – blir ikke fristet til å ta noen av temaspesialiseringsemnene (noe som skurrer?). Studentene som tenker utenfor boksen forsvinner til eksterne, spesialiserte miljøer utenfor instituttet, eller finner gjenklang for engasjementet sitt i organisasjonslivet (er ikke det synd?).

For hvem taper? Sosiologien. De dyktige fagfolkene glipper, og vi mister nye ideer som sårt trengs til å utfordre faget.

Vi vil puste i glørne

Nettopp derfor er denne bloggen nå opprettet. Vi vil bøte på skaden. Bloggen vil bli en hyllest til mangfoldet som finnes i sosiologien og blant sosiologistudentene. Her skal det skrives om faglig egenart, om rekruttering, formidling, språk, tverrfaglighet og mer til.

Selvsagt skal vi skrive om det som er bra. Alt er ikke askegrått, det fins glør. Men for å puste liv i dem vil vi også være kritiske. Sosiologen er for viktig til at vi skal legge fingrene imellom når vi skal si hva vi har på hjertet. Dere som jobber på instituttet vet godt at vi syns dere gjør mye bra, men ros og skryt har man universitetsrektorer og instituttledere til.

Så kjære institutt, jeg håper dere mener det når dere sier dere ønsker konstruktiv kritikk, for denne bloggen vil oppfylle ønsket deres. Følg med, og gjør deres del.

Pin It

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

« »

Scroll to top