Gjennom en revurdering av undervisningsformer kan vi klare å vekke døde menns kunnskap til live og nyttiggjøre dem vår tid og vårt arbeidsliv, skriver Vilde Blix Huseby. FOTO: Flickr/ Abode of Chaos

Å vekke døde menn til live

i mars 31 | i Utdanning | av | med No Comments

En debatt om arbeidsformer er nødvendig for å gjøre ”døde menns teorier” relevante for vår tid.

De siste to månedene har en debatt om høyere utdannings verdi i arbeidslivet rullet og gått i rikspressen. Journalist Kari Bu forsøkte å sette i gang en debatt om nytten av utdanning. Til takk fikk hun passet behørig påskrevet kommentator Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet, som kalte Bu en ”uvitenhetens våpendrager”. Kort sagt: Bu mener utdanning er overvurdert, Hobbelstad er uenig. Dem om det. Det er symptomatisk for journalistikkens selvopptatthet å få utdanningsdebatten til å handle om høyere utdannings betydning for journalistene selv. Likevel er det interessant å se hvordan to journalister som begge har utdannelser i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag har så ulike syn på betydningen av ”døde menns teorier”.  Når Kari Bu skriver at ingen av hennes favorittarbeidsgivere har bedt om å få se vitnemål fra øvre Blindern er det ikke så mye et uttrykk for at formell utdanning generelt ikke er viktig, men at journalistikk er et yrke der det ikke er det. Inger Merete Hobbelstad har rett når hun sier at ikke alt man lærer skal ha umiddelbar nytte, og at universitetsutdanning er et eksempel på det. Like fullt illustrerer Bu sine erfaringer et viktig poeng som Hobbelstad overser: Det hjelper ikke om nytteverdien av en utdanning er aldri så stor i teorien -om man ikke klarer å overføre kunnskapen til studentene i praksis.

Døde arbeidsformer

Journalist Kari Bu skriver at universitetet er et sted hvor man først og fremst lærer å bli student. Her tar hun tar rett og feil på samme tid. Hun tar feil fordi det innenfor universitetsmiljøet inngår en rekke andre miljøer – studentforeninger, studentpolitikk, studentoffentlighet – som gir en unik tilgang til arenaer der en får lært enormt mye mer enn kun å være student. ”Samfunnsvitern” der Kari Bu selv begynte sin skrivekarriere er kun ett eksempel på slike arenaer.

Hun har likevel også rett, fordi langt fra alle studenter har kapasitet til å delta på arenaer basert på frivillig arbeid. Det kan være på grunn av alt fra tidspress, økonomi, dårlig tilrettelegging, utfordrende livssituasjoner etc. Det disse studentene sitter igjen med er å bruke hele studietida si på et sett med foreldede arbeidsformer. De lærer seg – som Bu påpeker – å være student, ikke hvordan kunnskapen de skaffer seg gjennom studiene kan brukes i arbeidslivet. Studentene pugger døde menns begreper uten å lære hvorfor tankene deres er viktige. Problemet er ikke at de lærer døde menns teorier, men at de må bruke ”døde arbeidsformer” for å lære.

I dag består den typiske universitetsutdanningen av skoleeksamener. Kari Bu nevner sosiologiske teoretikere som Talcott Parsons og Ferdinand Tönnies som eksempler på abstrakt teori hun ikke ser nytten av. Selvsagt ser man ikke nytten av logiske modeller og teorier om man kun blir nødt til å redegjøre for dem på skoleeksamen, og aldri bruke dem eller teste dem opp mot virkeligheten.  Dessverre er nettopp skoleeksamen den dominerende evalueringsformen både på sosiologiprogrammet og flere andre studier i dag. Skoleeksamener innbyr ikke til læring. Legges det derimot opp til at man får presentere kunnskapen muntlig derimot, eller bruke den til drøfting i selvstendige oppgaver, vil læringsutbyttet bli et helt annet. Lar man studentene arbeide på måter der de får ta teorien i bruk og teste den på virkeligheten vil de også skjønne hva den kan brukes til.

Teoriens kreative potensial

Bu reiser en spennende debatt, men hun tar feil på et viktig punkt: Det er ikke nødvendigvis problematisk at mange studenter tar samme teoriutdanning fra fag som sosiologi og medievitenskap. Vi trenger denne kunnskapen i dag og kommer til å trenge den i langt større grad i framtiden. Å ha tatt samme teoriutdanning i sosiologi kan gi mangeartede, overraskende og verdifulle innslag. Kunnskap man erverver seg fra universitetet kan gi utslag i mange uttrykk. Bare se på Gudmund Hernes, Kjetil Rolness, Tora Aasland, Harald Eia – og Kari Bu. De er alle eksempler på dyktige folk som har studert sosiologi og evnet å ta i bruk kunnskapen på nye og uventede måter. Sosiologi som fagfelt er bare et eksempel på mange universitetsfag med samme potensial.

Formidling i en ny tid

Det er ikke en selvfølge at dette potensialet blir utnyttet. Det vi trenger er derfor en diskusjon om hvordan tilsynelatende abstrakte og teoretisk funderte utdanninger kan tas i bruk på mangfoldige og kreative måter. Veien dit går gjennom en debatt om undervisnings- og evalueringsformer. Studentene må lære seg å bruke kunnskap, de må settes i stand til å formidle alt de kan på relevante måter. Universitetene må legge opp til mer, ikke mindre undervisning og begynne å variere undervisningsformene. De bør erstatte flere skoleeksamener med semesteroppgaver og legge til rette for miniforskningsoppgaver tidlig i studieløpet. La studentene prøve seg på å holde muntlige innlegg og bidra til fagdebatter. Hvorfor kan vi ikke lære oss å skrive kronikker, holde foredrag og ta i bruk sosiale medier som en del av vår formelle utdanning? Universitetet må ta inn over seg at vi lever i en ny tid og tilpasse arbeidsformene deretter.

Lærdommen fra journalistene

Når journalister med akademisk utdannelse tar tak i debatten er det interessant – fordi journalister driver med formidling i praksis. De gjør noe alle akademikere som skal ut i arbeidslivet vil ha bruk for uansett hvor de skal arbeide: Å kommunisere kunnskap og informasjon på ulike måter for ulike målgrupper. Det er ikke rart at folk i formidlende yrker opplever høyere utdanning som lite relevant: Studentene ved universitetet settes i dag ikke i stand til å formidle kunnskap til andre enn medstudenter. Vi er heller ikke istand til å formidle hva vi kan, og hvordan vi kanbrukedet i arbeidslivet. Gjennom en revurdering av undervisningsformer kan vi klare å vekke døde menns kunnskap til live og nyttiggjøre dem vår tid og vårt arbeidsliv.

Vilde Blix Huseby

Pin It

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

»

Scroll to top